Forsiden Om meg Media Videointervju Følg meg på jobb> Hjemme!

Arkiv måned: september 2010

Det er ikke farten som ødelegger deg, det er smellet.

30.sep.2010 @ 22:23 i Kjærlighet 6 kommentarer


Alle følelsene jeg bærer på hver eneste dag, kan ikke beskrives.

Døden, toppkarakterer osv

30.sep.2010 @ 17:20 i Hverdager 8 kommentarer

Diskuterte litt med mamma i stad, rett og slett hvordan jeg vil bli begravd, hvor osv. Og omvendt. Mamma hadde selvfølgelig ikke tenk over slike ting, for hun er jo udødelig. Det høres kanskje litt rart ut at vi faktisk snakket om dette, men er det en ting jeg har lært i løpet av sommeren, er det at man aldri vet når man dør. Jeg kan like så godt dø rett etter at jeg har publisert dette innlegget? Forferdelig å måtte si det, men slik vet man jo ikke. Litt skummelt og, ikke sant?

Og i dag på skolen, hadde jeg og to av venninnene mine foredrag ang. fårikål, lam/sam osv, og gjett hva? Vi fikk sekser! Utrolig bra, og uventa med tanke på den krigen det var i mellom oss tre i går når vi jobbet med opplegget. Men vi klarte til slutt, utrolig nok. Og jeg fikk tilbake "arbeidet" mitt fra sist gang jeg var på kjøkkenet. Jeg er egentlig utrolig dårlig til å forklare ting, så akkurat denne delen dropper jeg. Men hvertfall, jeg fikk en femmer! Og i går, fikk jeg tilbake samfunnsfagprøven som jeg ville virkelig gjøre bra, for Marius sin skyld, den fikk jeg også fem på! Det er så gøy når slike ting skjer, det gir virkelig motivasjon! Og det sier jeg virkelig ikke nei takk til i disse dager. Men, jeg må løpe, skal holde venninnen min med selvskap hos frisøren!

Jeg trenger mer tid, vær så snill forstå.

29.sep.2010 @ 22:54 i Kjærlighet 13 kommentarer

Jeg er ikke over Marius, ikke en plass. Selvfølgelig, ting er lettere nå enn etter de to første ukene. Men jeg er ikke over han. Jeg tenker på han nesten hele tiden, og jeg strever meg gjennom dagene. Alt er vanskelig. Fra enkelte hører jeg at tiden leger alle sår, og det kjennes godt å høre. For innest inne, vet jeg at dem har rett. Men vær så snill, gi meg den tiden jeg trenger. Ikke forvent at alt skal være bra nå, og at jeg burde klare å gjennomføre ting. Enkelte av dere forventer nemlig det, faktisk en del av dere. Det føles hvertfall veldig sånn, og det gjør alt mye vanskeligere. For slik er det ikke, jeg klarer det ikke alltid. Kanskje av og til, for følelsene mine går mer opp og ned enn du kan tenke deg. Jeg har ikke enda skjønt ordentlig at han er borte. Legg merke til ordentlig. Men meste parten av dere som leser, vil nok dessverre ikke skjønne hva jeg mener med det en gang. Tiden leger nok alle sår, men som jeg har sagt for lenge siden på bloggen min. Enkelte sår blir til arr, men etterhvert vil man lære å leve med dem. Vær så snill, alle dere som har meg i hverdagen: Gi meg mye lenger tid og ikke fortell meg hva som er rett og galt. En del av dere, gjør nemlig dessverre det. Og det gjør alt enda værre, selv om dere kanskje gjør det til mitt eget beste. Vel, her har dere svaret. Den beste måten jeg kan klare meg gjennom sorgen på, er å finne riktig sti selv. Hvorfor lar dere meg ikke gjøre det? Og ikke fortell meg at jeg ikke prøver hardt nok, for jeg klarer virkelig ikke hardere. Ikke enda. Og jeg skjønner at det er vanskelig og rart for dere som er rundt meg ofte. Og jeg skjønner utrolig godt at dere ikke klarer å sette dere inn i situasjonen, og ikke vet hva dere skal si. Men vær så snill, gi meg tid. God tid.

For en vanskelig dag - et vanskelig syn.

29.sep.2010 @ 18:52 i Kjærlighet 5 kommentarer

Jeg har ikke hatt en fin dag i dag. Den har vært tung. Jeg fikk se monsteret som tok deg i fra meg i dag, Marius. Det var utrolig vanskelig og tøft. Jeg klarer ikke å beskrive den vonde følelsen. Jeg husker så godt hvor stolt og glad du var i den. Jeg husker du kjørte på den, og smilet ditt som strålte når du satt på den. Det gjør vondt, men det var jo den lille drømmen din. Og i dag, var siste gangen jeg så crosseren din Marius. Aldri mer. Borte for alltid, akkurat som deg. Og når det kommer til crosseren, så trenger jeg aldri mer se den. Den bringer frem dårlige minner. I det jeg så første synet av den i dag, stod jeg på torvet i Arendal. Det gjorde så vondt. Stakkars alle menneskene rundt meg som fikk spørsmålstegn på hjernen, der de stod å så på en 17 år gammel jente som hylgrein i armene til Malin. Og Malin, tusen takk for at du var der for meg der og da. Jeg trengte deg virkelig. Og tusen takk til de to herlige jentene som jeg fikk sitte på med hjem i dag. Bedre det, enn å sitte alene på bussen hvor tankene tar over.

Akkurat nå er jeg hos Dorthea, hun som satt bakpå Marius. Vi har ikke snakket ordentlig sammen på to uker av forskjellige grunner. Og det har vært to vanskelige uker. Men i dag, bestemte vi oss for å sette en strek over alt. Om ting vil bli som før, vil tiden vise. Men hittil er det godt å ha henne, vi har tross alt vært gjennom noe utrolig vanskelig. Senere i kveld, skal jeg ut å tenne et lys for gutten min på ulykkesplassen. Akkurat i dag, prioriterer jeg deg først. Og alle andre, husk at livet ikke er en lek! Nyt det mens dere enda har sjangsen.

Kjære Marius, jeg er så utrolig lei.

29.sep.2010 @ 11:58 i Kjærlighet 6 kommentarer

Jeg er lei av å være uten deg, jeg hater det. Det er vanskelig. Jeg trenger deg. Jeg savner støtten din mer enn noe annet. Jeg savner at du ringer og vekker meg på morningene i fem tiden før du skulle på jobb, og jeg savner nattameldingene dine. Jeg savner hver miste bevegelse ved deg, hvert eneste hårstrå. Jeg kunne ønske jeg kunne gjennopplevd lørdag 10 juli. Jeg husker det som om det var i går. Det var deg og meg, hjemme hos meg. Vi hadde leid film, kjøpt godteri og hadde cola. Vi lå i senga med dyna brettet over oss, du innerst og jeg ytterst. Slik var det alltid. Innerst var din plass, og det er den enda. Du holdt venstre armen din rundt meg, og sovnet på magen min under filmen. Du var så søt der du lå, og du som trodde jeg ikke merket at du sovnet. Klart jeg gjorde det, men jeg lot deg ligge å slappe av, du hadde tross alt jobbet hardt hele uken. Og det var så godt å kjenne armene dine rundt meg. Vi hadde det så fint den kvelden, slik som alle de andre kveldene vi hadde hatt sammen. Men forskjellen fra nå og tidligere, var at dette var siste gangen. Siste gangen jeg lå tett inntil deg og kjente varmen din. Siste gangen du holdt rundt meg og siste gangen jeg sovnet i armene dine. Hadde jeg vist søndag 11 juli at det var siste gangen jeg så deg, ville jeg aldri latt deg gå.

Det som skjedde med deg, Marius. Er så utrolig urettferdig, slik skal ikke skje. Jeg klarer ikke å beskrive hvor mye jeg savner deg, det lar seg ikke gjøre. Jeg har aldri hatt en bedre venn enn deg, og tanken på at jeg fikk være så heldig å være kjæresten din det siste halvåret og. Jeg klarer bare ikke å beskrive det. Jeg savner deg, men det er ikke nok å si. Jeg sitter å gråter på skolen nå, og alt føles håpløst. Det vanskeligste, er den vonde følelsen jeg får av alle rundt meg. Jeg føler både flere lærere, elever og andre regner med at jeg har kommet meg videre nå. Det gjør alt enda vanskeligere. For det har jeg slettes ikke. De forventningene dem gir meg, klarer jeg ikke å leve opp til. Helt ærlig, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Og stakkars Thomas, som måtte trøste meg hele langfri. Han er så god og snill mot meg for tiden. Takk. Men nå er det tilbake til timen, noe jeg ikke er motivert til. Blogges senere.

Vil dere vite hvordan jeg har det?

28.sep.2010 @ 17:59 i Kjærlighet 13 kommentarer

Hver eneste dag, får jeg kommentarer, meldinger på face osv. fra hver og en som håper at jeg har det bra, og at ting går bedre. Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere helt ærlig, hvordan jeg inners inne har det. Men hvis du ikke orker sippe innlegg, burde du stoppe å lese nå.

Jeg har det selvfølgelig ikke bra, jeg har det faktisk helt forferdelig dårlig. Livet mitt er utrolig vanskelig, jeg trodde ikke ting kunne bli så vanskelig for en 17åring. Og jeg skjønner ikke hva jeg har gjort, som er så utrolig galt. Jeg skjønner ikke hvordan det går ann å ha så mye uflaks på så kort tid. Jeg har mistet verdens beste barndomsvenn. Som også var en av mine bestevenner, en jeg kunne fortelle alt til å være helt trygg på. Så heldig som jeg en gang var, hadde jeg han også som kjæreste. Alt tok slutt for brått og tidlig. I ettertiden har jeg mistet fler og fler. Jeg har mistet to av de beste vennene jeg hadde. Ikke på samme måte som Marius, men hver gang vi er i nærheten av hverandre, forstår jeg godt hvis tredjeparten tror vi ikke en gang kjenner hverandre. To av de personene jeg virkelig var glad i og kunne fortelle hva enn jeg ville dele med dem, hilser jeg ikke på den dag i dag. Hvorfor? Helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor ting gikk så galt. Av og til, så kunne jeg ønske jeg gikk på ungdomsskolen igjen, tilbake til tiende klasse. Da gikk hver eneste dag forbi uten problemer, og jeg hadde Marius i livet, sammen med verdens beste venner som jeg så knapt ser noe til nå lenger pga. den lange skoleveien/dagen.

Bestevenninnen min, Linn Kristin. Hun kommer til å la tårene falle når hun leser videre nå, men jeg trenger deg. Ting er så vanskelig, og du forstår meg bedre enn de fleste andre. Jeg kunne ønske du aldri flyttet. Jeg kunne ønske du bare var fem minutter unna, slik som før. Når ting var på sitt vanskelige, tok det meg bare et par minutter før jeg var i armene dine. Du gjorde ting alltid mye lettere, og jeg vet du bare er en telefonsamtale unna, men det blir ikke det samme. Jeg vil ha tryggheten din her, bestevennen min. Og jeg er så utrolig redd for å miste deg. Jeg klarer ikke minste flere. Det gjør så vondt. Jeg hater forandringer. Jeg hater hvordan ting har blitt. Jeg savner så utrolig mye den gode gamle fortiden.


Jeg skulle ofret alt om det var en mulighet for å skru tiden tilbake til den dagen her. To av de herligste jentene du kan tenke deg, fikk meg til å ta kontakten tilbake med Marius. Og det var akkurat her, alt begynte. Tilbake i Trollbergvika, tilbake sammen med deg. Jeg skulle gjort om på så utrolig mye.

Hvor finner man en så god gutt som deg?

28.sep.2010 @ 17:04 i Kjærlighet 8 kommentarer

Det er ikke vits i å spørre en gang, for jeg har svaret. Han finner man nemlig ikke. Ingen er som deg, for ingen er like. Det gjør vondt å tenke på, for det var nettopp deg jeg ville ha. Du var så perfekt. Vi delte barndomsminner både hver for oss og sammen, fra lille Trollbergvika. Verdens beste plass. Tenk at jeg skulle finne deg der? Og tenk at det var der, alt skulle snus? 

Jeg ønsker å få deg tilbake, gutten min. Det er et ønske jeg aldri kommer til å gi slipp på. Men det er også et ønske som aldri blir oppfylt. Jeg savner deg så enorm. Jeg savner å steke egg til deg, jeg savner å dra på båttur med deg og jeg savner å kjenne varmen din. Jeg savner å være trygg og glad. Og jeg savner den tiden, hvor fremtiden så umulig ut å ødelegge. Jeg savner latteren din, og måten du holdt rundt meg på. Jeg savner den dagen jeg våknet i armene dine, for aller siste gang. Jeg savner det kysset du ga meg, den gangen du gikk din vei, for alltid. Jeg kunne ønske fortiden kunne gjort om på, slik at du var her den dag i dag, sammen med meg. Alt var så mye bedre før. Kanskje det var en mening i alt som skjedde, kanskje jeg en dag finner det ut. Men akkurat nå, har jeg ikke lyst til å leve videre uten deg. Men jeg må. Og utrolig nok, så klarer jeg meg i gjennom dagene.


Du gjemmer deg kanskje fra kameraet, men jeg ser så utrolig mye mer enn bare et bilde.

.-..-. Ditt navn er skrevet i mitt hjerte,
"-.-" og der blir det for alltid!

VIDEOBLOGG; Malin og Katrine

28.sep.2010 @ 14:36 i Videoblogger 12 kommentarer

Altså, vi bare tuller. Men den ble jo litt søt? Sjekk de fine forklene vi har bla!


Filmet spontant med mobilkamera, så kvaliteten er ikke av den beste.

Malin fikk tankene mine på noe annet i går

28.sep.2010 @ 12:35 i Hverdager 6 kommentarer

I går var jeg med Malin -en helt utrolig herlig jente. Vi var alene hjemme hos hun, og kjøpte inn litt godteri som vi aldri klarte å spise opp. Vi laget også en videoblogg, og om noen vil kan jeg kanskje legge den ut? Vi hadde det hvertfall utrolig koselig i går. Og egentlig hadde vi avtalt å møte hverandre i dag også, men jeg ligger hjemme pga. magen min. Den er helt umulig, og jeg føler meg ikke noe bra i det hele tatt. God bedring til meg. Men; vil du at jeg skal legge ut videobloggen fra i går?


Og gratulerer til Malin som fikk overraskelsen av å være reklamemodell i går! Et sted må man jo begynne.

Beste videobloggen fra Marie Amanda

27.sep.2010 @ 13:25 i Videoblogger 6 kommentarer



Venninnen min, Jane, viste meg denne videoen til Marie Amanda. Den er sikkert kjempe gammel, men jeg ler like mye hver gang. Dere som ikke har sett den, må se den. Jeg er kjent for min dårlige humor, men det her var morsomt. Døds morsomt. Søte toppbloggeren ga virkelig en siden fra seg selv, som jeg ikke hadde trodd.

Bildeserie fra helgen min i Skien

27.sep.2010 @ 11:56 i Kjærlighet 7 kommentarer

Jeg tok en del bilder, og tenkte å dele dem med dere. Hvertfall noen av dem.


Selvfølgelig var jeg oppom deg så fort jeg kom frem for å si hei.


Som jeg nevnte i går, var jeg og moren din på shopping og spiste på Herkules på lørdagen.


Etter at vi hadde vært hos tanten og onkelen din på lørdagen, gikk jeg og moren din en liten tur ved slusene. Mørkt og skummelt. Vi stoppet også på spøkelsesplassen på Skotfoss, men forsvant fort avgårde igjen, så dessverre fikk jeg ikke tatt noen bilder der.


Også måtte jeg selvfølgelig si natta til deg, gutten min. Husk at jeg elsker deg.


Dagen etter viste moren din meg skolen du gikk på. Verdens fineste skole.


Etter å ha vært på Søve, kjørte vi til et av barndomsplassene dine. Utrolig fint!


To av jentene dine! For alltid.


Jeg husker vi kjørte forbi her, men kompisene dine. "Forever until the end", helt sant.


Moren din viste meg frisøren din, og jeg knipsett snikbilde uten at moren din viste det.


Du hadde ledd om du så meg her, Marius. Og hva jeg gjorde. Jeg kunne ikke la vær å stjele med meg et flagg hjem fra turen. Det hang på en bru midt i sentrum, og jeg løp opp og tok det mens moren din stod i bunn og "kjente ikke meg", haha.


Også tok vi turen innom en pub for å tømme blæra, haha. Det var noen der som ville stjele det stygge flagget mitt, heldigvis fikk dem ikke tak i det.


Et ord: Minner.


Vi kom aldri så langt.


Vi tok turen nedom Skotfoss på søndagen også, bare i dagslyset. Ikke fult så skummelt.


Også kom de minuttene jeg hadde gledet meg minst til. De hvor jeg måtte si hade til deg å dra nedover mot sørlandet igjen, noe jeg egentlig ikke ville i det hele tatt.

Det har vært en helt utrolig koselig helg. Jeg og moren til Marius har gjort veldig mye gøy, og hun har vist meg veldig mange steder som Marius pleide å være på opp igjennom årene. Mange av plassene, hadde jeg hørt han snakke om. Jeg var også med en del av kompisene til Marius, utrolig koselig å se dem igjen. Men, helgen har vært trist også. For det er rart å være i Skien, uten gutten min. Jeg kommer aldri vende meg til å måtte gå til graven hans, det er utrolig rart og vondt. Han skulle ikke vært der. Han skulle vært på jobb nå.

Smilet, latteren og stemmen - jeg fikk høre den igjen.

26.sep.2010 @ 21:30 i Kjærlighet 8 kommentarer

Det var så godt, men utrolig vondt. Jeg hadde ingen opptak av latteren din, men det hadde tanten din. Det har også jeg nå. Jeg har sett på filmer av deg en godt stund nå. Smilet ditt, latteren og stemmen din. Alt fikk jeg høre igjen. Utrolig godt, men også utrolig vondt. Jeg sitter igjen med en stor klump i halsen og tenker mens jeg ser på videoene av deg "der er gutten min, verdens beste gutt ... men han er borte nå, for alltid". Jeg klarer ikke beskrive den vonde følelsen som ødelegger meg totalt. Tenk at Gud hadde hjerte til å ta deg fra oss? Det gjør så vondt, Marius. Jeg vil ha deg tilbake. Det er det eneste jeg ber om. Deg og meg. Kom tilbake, vær min og hold rundt meg. La meg våkne i armene dine, la meg tulle med håret ditt og kysse deg. Vi var så spessielle, og tenk at bare jeg fikk oppleve den siden ved deg? Jeg er så glad for det. Og uansett hva femtiden bringer, kommer jeg alltid til å være jenta de. Jeg vet at Gud ikke tørr å gi deg tilbake, for jeg ville aldri gitt slipp på deg igjen.


Hver morgen, håpet jeg på å finne deg ved siden av meg i senga de. Gud klarte ikke å oppfylle ønsket mitt.

Lørdagen min i Skien.

26.sep.2010 @ 12:13 i Kjærlighet 7 kommentarer

I går hadde jeg en veldig fin dag. Jeg og Kari (moren til Marius), dro selvfølgelig til gravstedet, også på Herkules i Skien. Jeg fikk selvfølgelig også brukt unna noen penger der, bla. på noen klær (unnskyld mamma), sko og accessories. Deretter dro vi på woken og spiste utrolig god middag! Senere dro vi til tanten og onkelen til Marius, og det var veldig koselig å hilse på dem. På hjemveien derfra kjørte vi gjennom den største spøkelsesbygda i Skien. Planen min var egentlig å ta noen bilder derfra, men innen jeg fikk kikket meg rundt, løp Kari til bilen og jeg hadde ikke annet valg enn å løpe etter, ellers ville jeg nok stått der igjen alene sammen med noen narkiser?

Det er utrolig godt å være her, å se plasser han aldri fikk vist meg. Slik som slusene, pakkhuset og brua på skottfoss. Og det føles utrolig trygt å sove i sengen hans å være i huset hans igjen. Selv om det er utrolig rart uten han. Men så lenge det føles bra for meg, er det riktig. Ingen andre kan fortelle meg at det er feil da, hvis det føles riktig for meg. Og det gjør det. Jeg føler meg mye nærmere Marius.


Se på oss da Marius! Meg og moren din på shopping inne på Herkules.

Nå skal jeg og Kari ut på nye eventyr, igjen. Vi skal opp på skolen hans (vgs) og hun skal vise meg noen andre plasser som Marius pleide å være på. Også skal vi kanskje nedom slusene og pakkhuset i dag og, siden det var helt mørkt i går. Senere i dag skal jeg kanskje møte noen av kompisene til Marius, møtte noen av dem på fredag, men jeg vil gjerne si hade også. For bare håpe jeg rekker det, siden det seneste mamma kunne hente meg fra bussen var sju, så da må jeg dra herfra i sekstiden. Og jeg som egentlig ikke vil hjem en gang.  

Jeg har verdens fineste kjæreste, vakreste englen.

25.sep.2010 @ 22:42 i Kjærlighet 3 kommentarer



Litt utydelig bilde, men jeg syns han var så fin der. Han er alltid fin. Og jeg savner han mer enn overhode mulig å beskrive. Jeg og Marius hadde så mange planer sammen, planer som aldri kommer til å bli fullført. Det gjør så vondt. For en time siden stod jeg på graven hans og sa natta, det var så trist. Jeg ser for meg han liggende i kisten, fin og god som alltid, bare et par meter under meg. Skulle ønske han var her med meg. Det er mye jeg angrer på, og jeg kunne ønske jeg kunne forandret på fortiden, slik at du var her med meg enda. Da kunne jeg våknet med deg ved min side i morgen tidlig i sengen din. Dessverre, som i dag, kommer jeg nok til å våkne alene i morgen også. Men samtidig som du er borte for alltid, er du også med meg resten av livet. Du lever videre i hjerte og minnene mine. Jeg håper du vet at du aldri blir glemt, og at jeg elsker deg, englen min.

Kunne ønske du kunne kommet tilbake

25.sep.2010 @ 12:22 i Kjærlighet 14 kommentarer

Det er fint hos deg nå, og det brenner mange lys for deg. I helgen brenner det et fra meg også. Jeg kunne ønske jeg kunne vært hos deg oftere, gjerne hver dag. Men det går ikke. Det er virkelig lite som går av det jeg vil. Jeg ville mer enn noe annet finne deg ved siden av meg når jeg våknet i dag. Men jeg viste enda bedre, at det ikke kom til å skje. Jeg sov godt i sengen din i natt, og jeg følte du var der. Jeg kunne bare så inderllig ønske at du var der på samme måten som før. Det er så rart å være hos deg, uten at du er her. Jeg venter hele tiden på at du skal komme opp trappen, ut fra kjøkkenet eller inn inngangsdøren. Jeg savner latteren og stemmen din, og alt jeg vil er å holde rundt deg igjen. Jeg hadde det så bra før, ting kunne virkelig ikke være bedre. Nå føles alt håpløst. Livet er ikke lett uten deg. Jeg klarer ikke tanken på at du er borte, for alltid. At gutten jeg er mest glad i, ligger begravet nede i jorden. Det er ikke der du skal være. Du hører hjemme her, sammen med oss andre. Kunne ønske du kunne kommet tilbake, for alltid.


Det var så fint hos deg i går.

Tenk at du ligger der, rett under meg?

24.sep.2010 @ 17:24 i Kjærlighet 7 kommentarer

Endelig fremme, endelig i Skien. Jeg har gledet meg i hele dag, og for første gang siden ulykken, har jeg ikke latt en eneste tåre falle på skolen. Veldig godt å tenke på egentlig. Men jeg vet hvorfor jeg er så glad. Jeg skal til deg. Jeg skal sove hos deg helt frem til søndag. Den eneste forskjellen jeg ikke klarer å godta, er at du ikke kommer til å være der. Jeg føler jeg skal møte deg, holde rundt deg å kysse deg igjen. Det er så lenge siden. Men jeg vet, at det vil bli lenger. Jeg vet at jeg ikke kommer til å møte han jeg aller mest vil se smilet til. Og jeg vet at jeg kommer til å våkne uten deg ved siden av meg hver morgen fremover. Men det er godt å være her. Jeg føler meg mye nærmere deg. Vi ses om noen minutter, da kommer jeg opp på graven din med et nytt stort lyst til deg. Det er rart å tenke på, at i det jeg sitter over graven din, ligger du bare noen få meter under meg. Så nærme, men så langt borte. Du, som jeg aller mest vil se og savner ubeskrivelig. Rett under meg. Dø. Jeg nekter å godta sannheten. Det eneste jeg ønsker meg er å få deg tilbake. Hvorfor er det så vanskelig? Umulig.

En kjapp oppdatering, men kanskje litt for sent?

23.sep.2010 @ 21:40 i Hverdager 4 kommentarer

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke har blogget i dag. Jeg har bare vært hjemme, og det er veldig unormalt meg. Men, jeg har gjort en del viktinge ting. Ting jeg dessverre ikke kan avsløre for dere, rikitig enda. Jeg har nemlig to overraskelser, som jeg avslører siden. Men jeg har bleiket håret mitt i dag og, endelig. Jeg syns virkelig det var på tide, og siden jeg skal innover til gutten min i morgen, gjorde jeg det for han sin skyld. Han var faktisk en av de få som syns jeg kledde lyst hår og kunne ha det sånn. Det er nok derfor jeg beholder den fargen også. Nå skal jeg pakke til i morgen, og deretter legge meg. Jeg er faktisk skikkelig trøtt allerede, også veldig ulikt meg. Men vi blogges selvfølgelig i morgen. Er det forresten noe dere vil jeg skal blogge om? Hva som helst! For som dere kanskje har skjønt, er jeg veldig åpen på bloggen, så kom med`idèer!

Btw: Mamma ble kjempe glad for innlegget under, hun gråt faktisk noen gladestårer også. Utrolig rørende for meg at hun likte det så godt som hun gjorde det. Det var det jeg ville. Og jeg mente virkelig det jeg skrev også.


kjekken, kjekken, kjekken ... jeg elsker deg

Kjære mamma, jeg elsker deg.

22.sep.2010 @ 23:26 i Egne meninger 17 kommentarer

Uten deg hadde jeg ikke klart det like bra. Du har vært den største støtten gjennom alt, både dag og natt. Marius fortalte meg alltid at jeg må være ærlig mot deg. Fortelle deg hvor jeg er, hva jeg gjør og når jeg kommer hjem. Det var ikke alltid jeg gjorde det, og det vet du, for sannheten kom som regel alltid frem. Men den dag i dag, forteller jeg deg alt. Jeg skjuler ingenting, og jeg er helt trygg på deg. Uansett hvor vanskelige situasjoner jeg roter meg bort i, vet jeg at jeg alltid kan komme til deg. Vi har fått et utrolig godt forhold, og vist helt nye sider av oss selv. Jeg er så trygg på deg, og det takket være Marius. Han fortalte meg alltid at jeg ikke må juge til deg, å holde reglene dine selv om dem til tider kunne være mer urettferdige enn andres. Men jeg tror han ville likt forholdet vår den dag i dag. Jeg tror også han hadde vært stolt. Og mamma, du pleier alltid å le av meg når jeg nevner at 18'års dagen min skal feires på byen med deg. Du tror kanskje ikke på meg? Men jeg skal bevise det. For du er ikke bare moren min, men også bestevenninnen min, og selvfølgelig skal hun være med på byen! Du har fortjent det, for du er virkelig en god mor. Og jeg er livredd for å miste deg, men det gjør jeg ikke. Jeg kommer alltid til å ha deg, uansett hva. Mamma, jeg vil du skal vite hvor mye det betyr for meg at du er den du er. Så utrolig god og snill, og lar meg aldri falle ned. Du bygger det heller opp, og gjør ting bedre. Jeg er så glad for at du er moren min. Og jeg er stolt over å være datteren din. Jeg elsker deg, for alltid. Bestevenn.


Og til dere andre:
Ta godt vare på foreldrene deres. Jeg har bare mamma, for pappa snakker jeg nesten aldri med. Men jeg er som sagt utrolig glad for at jeg har henne. Og dere som har sjangsen, vær stolt over mødrene deres uansett hvor drittsekk dem kan virke til tider. Husk at dem innerst inne bare vil deres beste, og kunne ikke byttet dere ut mot noe annet i hele verden.

Dere skulle aldri tatt den turen // hvil i fred

22.sep.2010 @ 11:00 i Kjærlighet 27 kommentarer

Dere skulle aldri satt dere på crosseren, og dere skulle aldri kjørt avgårde. Jeg skulle ikke blitt hjemme den dagen, jeg burde ha dratt ut til deg. Kanskje om jeg hadde gjort det, ville ting vært annerledes. Jeg angrer på at jeg ikke tok den sjangsen. Men du fortalte meg at du snart skulle dra, og ville være litt med familien din. Og selvfølgelig var det greit, selv om jeg hadde veldig lyst til å møte deg. Men som du fortalte meg samme kvelden alt tok slutt, så skulle vi se hverandre til helgen. Men den helgen kom aldri. Dere skulle aldri hadde den stoppen. Etter den telefonsamtalen, hørte jeg aldri stemmen din igjen. Alt er annerledes, Marius. Jeg har mistet for mye av det jeg var glad i, og mye av det får jeg aldri mer tilbake. Mange ting er ødelagt, og jeg tørr ikke tenke fremover. Hele livet, føles lagt i grus. Det er mer av det vonde, enn det gode. Og slik skal det ikke være. Det var ikke planen. Du, Martin, meg og Dorthea hadde så mange planer. Oss fire. Vi skulle holde sammen. Nå er vi hver for oss, og ting er virkelig ikke bra. Ingenting er som planlagt. Og ingen skjønner hvordan jeg har det. Det er for vondt.


Jeg skulle aldri ha satt her, og dette bildet skulle aldri ha vært tatt. Urettferdigheten gnager sterkt.

Skal besøke kjæresten min i helgen, min engel.

22.sep.2010 @ 09:46 i Kjærlighet 8 kommentarer

Antageligvis ikke på samme måte som dere andre som har kjæreste. Men det blir godt å komme inn til han igjen. Jeg har kjøpt en gave til han,og tror han kommer til å like det. Også tenkte jeg å lage en liten ting til han, så blir han nok glad. Jeg håper han smiler av det. Det tror jeg. Jeg gleder meg til å ligge i sengen hans igjen, selv om det kommer til å være rart og tungt uten armene hans rundt meg. Jeg kunne ønske det var fredag i dag, og at jeg skulle dra nå. Jeg kunne ønske jeg møtte smilet til Marius innenfor døren hans, slik som første gangen jeg var hos han. Men uansett hvor sterkt jeg ønsker å bare se han smile, høre stemmen hans eller kjenne armene hans rundt meg, èn siste gang. Vet jeg inderlig godt at det aldri kommer til å skje. Det gjør så vondt, for vi hadde det utrolig fint sammen. Jeg ønsker mer enn noe annet, å få en melding av han som gjerne bare inneholder "ok". Livet er urettferdig.

Gammelt nytt, men verdt å dele.

21.sep.2010 @ 21:44 i Kjærlighet 1 kommentar

24 august fikk jeg en veldig fin liten overraskelse fra Thomas Pedersen, kompisen til Marius. Han rapper, og er utrolig flink. Han dedikerte en sang til Marius, "Samme himmel", heter den og jeg har lagt den ut tidligere. Utrolig fint gjort. Jeg har lenge tenkt på å dele dette med dere også, men det har vært så mye, men nå har det snart gått en mnd, og da er det på tide. Det var utrolig rørende og fint gjort. Så her er det jeg tenkte jeg skulle dele med dere:

"Den nye låta er litt til deg å marius. tenkte på dere når jeg skreiv den, på en måte fra hans synspungt som å " at en er virkelig for deg men som egentlig ikke er der " tenker på låta "Real" bare sånn at du vet det =)"



Jeg ble så rørt. Nydelig gjort. Jeg har likt musikken til Thomas kjempe lenge, før jeg kjente Marius til og med! Og jeg ble utrolig overrasket når han sa at han kjente han, og har gjort det lenge. Morsomt, men også veldig rart. Dette er den andre sangen som er litt "til deg" Marius. Og den er kjempe fin, meg også trist.

Katrine, hm. Tror ikke det er så mye å si lenger.

21.sep.2010 @ 20:32 i Hverdager 4 kommentarer

Men jeg prøver. Siden, for en stund tilbake, ville en av leserene mine at jeg skulle skrive et innlegg om meg selv. Vel, jeg tror dessverre ikke det er så lett. Hun ville at jeg skulle snakke om meg, å prøve å ikke blande inn Marius, men for å være helt ærlig -det klarer jeg ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men det går ikke nå. Jeg føler en utrolig stor del av meg er borte, for alltid. Og uten den delen, vet jeg ikke hvem jeg er lenger. Jeg snakker ikke om bare det at han var kjæresten min, og tapet av han. Men alt annet også. En ting er sikkert; jeg har det utrolig vanskelig. Og jeg mister folk hele tiden, noe jeg takke meg selv for en stor del av det. Det er hvertfall det jeg tror og andre gir meg følelse på. Men jeg er livredd for å miste fler eller bli mer skuffet og såret. Det er nå jeg trenger vennene mine mest. Jeg har aldri trengt dem mer tidligere. Og ja, jeg vet at det er lett å trekke seg unna, for man vet ikke hva man skal si eller gjøre pga. situasjonen jeg er i. Men man trenger faktisk ikke si noe, bare det å få meg til å smile og tenke på andre ting er nok.

Vel, at jeg er 17år og kommer fra Risør, finner dere selv ut av på sidemenyen, så det var kanskje ikke så spennende? Fritiden min, er ikke noe å skryte av eller si noe om i det hele tatt faktisk. Jeg pleide å spille fotball å elske den sporten, men fortballaget vårt ble trekt fra serien. Det syns jeg er veldig dumt, for det hadde nok vært lettere hvis det ikke hadde skjedd. Ellers er jeg bare med venner. Skolen, vel. Enkelte av dere vet kanskje at jeg går kokk og servitør og skal ut i lære til neste år. Det er faktisk det eneste målet jeg har igjen å holde fast på. Drømmen er å gå i lære på color line å flytte inn til Oslo. Men den eneste måten å klare det på, er å være sterk å holde meg på skolen. Og det er virkelig ikke lett. Konsentrasjonen og motivasjonen er utrolig dårlig, føler jeg. Men en ting er sikkert, jeg skal klare det. Jeg må klare det. Det tror jeg også Marius hadde ønsket.


Jeg savner de dagene her. Akkurat den perioden som var rundt dette bildet. Det var på nyåret, og jeg var hodestups forelsket i Marius. Jeg smilte og var glad hele tiden, alt var så synnsykt bra.

For en fantastisk stemme, enig?

21.sep.2010 @ 19:46 i Egne meninger 9 kommentarer

Skoledagene er ikke lette, og når vi ikke har lærere, er det ganske lett å koble inn på andre ting. Med tanke på at jeg ligger litt etter på x-factor, ser jeg en del repriser på youtube. Jeg kom tilfeldigvis over denne herlige jenta under. 15år, og en så nydelig stemme, det er helt utrolig. Jeg fikk frysninger. Hun var så herlig, og søt. Enige?

Blogganbefaling - Tommy

21.sep.2010 @ 08:24 i Egne meninger 1 kommentar

Jeg anbefaler aldri blogger, men han her var søt! Jeg tror jeg vet hva Marius ville ha sagt, men jeg likte skikkelig godt videobloggen hans! Syns han skal fortsette med det. Han fikk meg hvertfall til å smile å tenke på andre ting, og det var en utrolig herlig følelse. Håper han fortsetter! Men anbefaler alle til å se videoen under, å kanskje klikke seg inn på bloggen til Tommy? Jeg har lest enkelte steder at denne bloggen ikke er seriøs, men hva så? Morsom og bra var den! Så; de videoen og klikk deg inn på bloggen hans!



Klikke her for å komme inn på bloggen hans!

Jeg hater forandringer

20.sep.2010 @ 21:56 i Kjærlighet 7 kommentarer

Jeg vil tilbake til fortiden. Jeg hater å se slik ting utvikler seg. Måten personer forandrer seg på, flytter og trekker seg unna. Jeg kunne ønske alt var som før. Jeg kunne ønske du var her med meg, vi hadde det så utrolig fint sammen. Jeg vil så gjerne ringe deg, og aldri legge på. Jeg vil holde rundt deg, og aldri slippe. Jeg skulle alltid vært her for deg. Hadde det vært så enkelt som det av og til føles, hadde jeg vært hos deg nå. Jeg orker ikke være her lenger. Det er helt forferdelig. Nesten hvertfall, om det bare ikke hadde vært for de gode, ekte vennene mine og familien min + din,  som stiller opp og støtter meg i tykt og tynt. Ting er virkelig vanskelig Marius, og jeg tror egentlig ingen andre enn meg forstår det. Det er så mange problemer og små ting. Alle ber meg overse bagateller som dukker opp, men det er ikke så lett. Mange små bagateller, blir ofte noe stort. Jeg orker det bare ikke. En ting er sikkert; du hadde helt rett. Kunne ønske du var her med meg nå. Da ville nok alt vært perfekt -helt utrolig bra. Men du er her ikke. Og ting er ikke bra, det kunne faktisk ikke vært værre.



Dagens innkjøp

20.sep.2010 @ 17:55 i Kjærlighet 18 kommentarer



En bilde ramme // 100kr, også kjøpte jeg noen små esker som jeg kan ha div. sminke i osv. Men jeg ble veldig fornøyd med den bilderammen. Jeg har en fra før av i litt mindre størrelse som jeg har et bilde av Marius i, den står på soverommet. Men jeg ville ha et på veggen i tvstuen min også. Jeg syns det ble veldig fint. Det er forresten det samme bildet som skal på gravstøtten hans. Trist. Savnet er stort, men han er alltid med meg. Resten av livet.

To mnd. siden jeg opplevde det ingen burde.

20.sep.2010 @ 12:06 i Kjærlighet 6 kommentarer

Nemlig å se kjæresten sin gå i ett med jorden, sammen med en trekiste. Jeg husker det så godt. Jeg husker alt sammen, nesten. Det var så uvirkelig. Jeg orker ikke gå inn på den dagen, for den var så tung. Det var ikke slik jeg og Marius hadde planlagt sommeren i det hele tatt. Og jeg kunne egentlig ønske jeg lå der med han. At det fortsatt kunne være oss to. Lettere sagt; jeg kunne ønske ulykken aldri skjedde. Men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har skrevet det. Jeg vil ha han tilbake. Men det kan jeg ikke, og det gjør så vondt.

Skoledagen er tung i dag. Det er for mange tanker. Og jeg føler de fleste menneskene rundt meg, regner med at jeg skal ha kommet meg videre nå. At jeg burde fungere normalt igjen, men der tar de feil. Jeg klarer ikke konsentrere meg, ikke alltid. Jeg føler ikke det er plass til mer i hodet mitt. Jeg merker at i det jeg sitter her å blogger, vil jeg egentlig bare hyl grine. For virkeligheten kommer mer til live. Jeg nekter å godta at jeg har mistet barndomsvennen min, som også var kjæresten min. Verdens beste venn var du også. Du stilte alltid opp, og jeg kunne fortelle deg alt. Det var så godt å ha deg. Verdens beste gutt, borte for alltid. Det er så urettferdig.



Jeg savner deg så synnsykt mye. Jeg savner latteren din, stemmen din og nærheten din. Jeg savner smilet ditt mer enn noe annet, og jeg savner å sovne i armkroken din å våkne trygt ved siden av deg morgen etter. Jeg savner fremtiden vi egentlig hadde sammen. Og jeg savner alle handlingene dine, alt vi gjorde sammen. Jeg savner til og med å spise frokost med deg. Og jeg savner at du lærer meg nye ting, og jeg savner deg når jeg er med kompisene dine. Nærværet ditt mangler mer enn noe annet. En ting er sikkert; Gud er oppskrytt, for hadde han finnes, ville han aldri tatt deg fra oss. Selv om det sies at han krever engler, og tar de beste først, nekter jeg å tro på det. Hvorfor skal han gjøre det? Det er bare slemt. Hvorfor vil han gi enkelte mennesker en så hard og vond smerte?

God'jenta som aldri svikter

20.sep.2010 @ 11:26 i Hverdager 10 kommentarer

Bestevenninna mi, Edina. Hun har aldri sviktet meg. Kanskje vært skuffet over meg en gang, men aldri noe annet. Når det kommer til den gangen, skjønner jeg henne. Men aldri noe annet. Hun stiller alltid opp, holder på det hun lover og får meg på bedre humør. Uten henne vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Jeg er så utrolig glad for at jeg har henne i nærheten av meg, hele tiden nesten. Hun sover hos meg nesten hver dag, og vi er sammen hele tiden. Det er utrolig godt, nå som ting er virkelig vanskelig. Enkelte mener kanskje at jeg burde ha litt tid alene også, men sannheten er at jeg ikke har så veldig lyst til det, for når jeg er med henne, er alt bra. Bedre enn det hadde vært om jeg var alene, og det er det som teller.

Edina har sovet hos meg hele helgen, og vi har hatt det utrolig fint sammen. Jeg syns det er så utrolig godt å ha henne å vite at uansett hva det er, kan jeg fortelle henne det, uten at det kommer videre. Og den tillitten er det ikke mange som har fra meg. Jeg syns jeg er heldig som har en så god venn, og jeg må ærlig innrømme at jeg er livredd for å miste henne. Livredd for å miste enda en person som står meg nær. Jeg har allerede mistet noen, og det gjør virkelig vondt. Men Edina lovet meg, at uansett hva som skjer, skal hun og jeg holde sammen. Uansett hva.

Vonde tekster å lese tilbake på

19.sep.2010 @ 22:41 i Kjærlighet 8 kommentarer

"Jeg har allerede gått igjennom å miste deg en gang, og jeg vil virkelig ikke miste deg igjen. Ikke på denne måten. Jeg er her for deg, Marius. Jeg ber for deg, og jeg krysser fingrene. Men jeg redd. Tenk hvis du ikke husker oss? Tenk det verste? Det er så mye som kan skje, men om du bare våkner, er det som teller. Om du har blitt lam fra nakken og ned, skal jeg trille på deg til jeg er tohunder år gammel. Jeg skal være ved din side. Jeg kommer til å være her for deg den dagen du våkner, for det gjør du. Om det så er i morgen, eller flere uker til. Jeg er her. Jeg elsker deg, Marius. Og det vil jeg du skal vite, våkn opp gutten min."

Det er rart å lese tilbake, til det første innlegget etter ulykken. Den gangen jeg ikke viste om du kom til å våkne. Jeg viste ingenting. Og jeg viste heller ikke at det kom til å ende på denne måten, ikke slik, det skulle aldri skje. Du skulle jo våkne. Jeg venter enda. Vær så snill, kom tilbake. Jeg elsker deg.

Jeg er så forelsket i deg, kom tilbake.

19.sep.2010 @ 13:34 i Kjærlighet 6 kommentarer

Du er noe av det beste som noen gang har vært i livet mitt, hvorfor måtte du dra?

Jeg savner deg, Marius. Hver eneste dag, hele tiden. Du er i tankene mine og med meg uansett hvor jeg går. Savnet kan ikke beskrives. Jeg trenger deg. Du var så god, bedre enn noen andre. Og det beste av alt; du var kjæresten min. Jeg savner den tiden vi hadde sammen. Nærheten din og tryggheten. Ting er ikke så lett for tiden, det har faktisk aldri vært vanskeligere. Og jeg har aldri trengt deg så mye før, som nå. Du ser kanskje hva som har skjedd, og det er tungt, uvant og vanskelig. Det er søndag i dag og. Hvis alt hadde vært som før, kanskje du hadde vært her nå da? Med meg, ved siden av meg, akkurat nå? Jeg kunne ønske det, mer enn noe annet. Jeg trenger deg virkelig. Jeg ønsker mer enn noe annet å ligge i armkroken din. Jeg savner måten du fikk meg til å smile på, vi hadde det så fint. Du gjorde meg så glad, hele tiden. Når jeg var med deg, kunne ikke ting vært bedre. Sommeren som var ment til å bli så bra, hadde jeg aldri trodd kunne ende så galt. Verdens værste sommer. Kom tilbake til meg.

Jeg gleder meg, men gruer meg, for du er ikke der.

18.sep.2010 @ 16:36 i Kjærlighet 10 kommentarer

Jeg beklager for at jeg ikke blogget i går, med tanke på hvor mye jeg har blogget i det siste. Derfor prøver jeg på et innlegg nå. Jeg sitter egentlig på badet på vei til å hoppe i dusjen, men setter av noen minutter til dere. Jeg og mamma skal nemlig ut til Fie. Fie sier kanskje ikke dere så veldig mye, heller ikke Trollbergvika. Men jeg lover dere, det er den fineste plassen i hele Norge. Og dessverre der ulykken til kjæresten min skjedde. Det er også der han har hytte. Der vi vokste opp, ble kjent med hverandre og har utrolig mange minner i fra. Jeg og mamma skal opp å hilse på familien hans som er der. Kunne ønske jeg også kunne hilse på Marius.

Jeg gleder meg, men gruer meg også veldig mye. Jeg vet at i det jeg går over plenen i mot hytta og bua hans, som vi alltid satt i, kommer det til å bli vanskelig å holde tårene inne. Alle er på hyttta, unntagen Marius. Og det er så uvant. Uvirkelig. Han har alltid vært der, men plutselig ble han borte. Slik skal ikke skje. Det gjør så vondt, for det savnet jeg har er ubeskrivelig stort. Jeg skal sette et nytt lys til Marius der han stoppet, og jeg tror jeg kommer til å ta bildet av oss opp i bua hans. Det gjør så vondt å vite, at i det jeg går mot hytta, kommer ikke han til å være der. Uansett hvor mye jeg ønsker det. Kunne ønske jeg kunne spole tilbake tiden, den tiden det var du og meg.

Tårene mine har rent i hele dag

16.sep.2010 @ 20:31 i Kjærlighet 16 kommentarer

Dagen i dag har bokstaveligtalt vært jævelig. Unnskyld ordbruken. Det har vært mye koselig også, hvertfall litt, men det vondte og triste har dekket over det gode. Slik pleier det å være.  Det er så lett å glemme de sekundene man har det bra og fint når først den harde sorgen kommer.

Skolen i dag var vanskelig.

Etter skolen dro jeg til psykologen min. Det var første gangen i dag, endelig var det min tur til å komme inn. Jeg møtte to damer. Hun ene var psykologen min, og hun andre var vel en slags støtte (?). Jeg husker ikke. De forklarte det, men jeg glemte det. Jeg glemte det meste. Det var så tungt, men deilig. Jeg likte de to damene. Og det rare var, at hun ene hadde en datter som het Katrine, og hun andre hadde samme etternavn som Marius. Men jeg ble kjempe fornøyd med dem. De var så gode. Jeg delte alt, og følte jeg så trygg. Jeg holdt ingenting inne, og plutselig hadde jeg fortalt mine dypeste hemmeligheter til to fremmede damer.

Etter skolen i dag sa jeg hade til kjøkkensjefen min fra Svergie. Jeg kommer til å savne han utrolig mye, ikke bare fordi han er så snill mot meg og har lært meg utrolig mye på kjøkkenet. Men mest av alt, kommer jeg til å savne den støtten han ga meg på jobb. Jeg kunne si alt til han, og vi kunne lenge sitte å snakke om Marius og hva jeg følte. Klarte jeg ikke å være på jobb, lot han meg få fri noen timer eller resten av dagen. Det var akkurat som om han skjønte litt hvordan jeg hadde det, og det kommer jeg til å savne. For det er ikke mange jeg føler det slik med.


Gutten min, jeg gleder meg til å se deg igjen. Jeg drømte om deg i natt, vil du komme til meg i kveld og?

En fin ting, er at jeg tror kvelden kommer til å ende bra. Bestevenninna mi, Edina, skal sove hos meg i natt. Og etter en så vanskelig og tung dag, er det utrolig deilig å ha henne her som støtte. Det hjelper virkelig.

Det begynner å bli kaldt ute, Marius.

15.sep.2010 @ 21:24 i Kjærlighet 13 kommentarer

Jeg og bestevenninnen min, Dorthea, var ute å kjørte i stad, Marius. Det var kaldt, og det regner. Sommeren er over nå, og en ny årstid har begynt, uten deg. Jeg har vært kald i hele dag. Men jeg vet at du hadde vært varm. Du var alltid varm. Uansett årstid, kunne du gå ut uten å fryse, selv bare i en tynn t-shorte.

I siste oppoverbakken før huset mitt, kom jeg til å tenke på deg. Jeg tenkte tilbake på den dagen du skulle komme til meg. Det var på våren, solen skinte og det var varmt ute. Du husket ikke helt veien, så jeg gikk for å møte deg. Men mest sannsynlig satt jeg å blogget, og innlegget måtte publiseres før jeg kunne gå ut av huset. Derfor brukte jeg litt tid. Typisk meg. Men jeg husker du ringe meg "Halla, hvor er du henn a? Du gidder ikke komme å møte meg .. huskær ikke helt veien. Er det opp de trappane her?"

Jeg tok med meg hunden min, Happy, og gikk ut for å møte deg. På toppen av bakken fra huset mitt, møtte jeg deg. Du var på vei oppover, samme topp i mot meg. I den ene handa hadde du vannflasken din som alltid, bonaqua m/bringebær. Du hadde på deg den blå tynne hettegenseren din, med armene brettet opp og den hvite t-shorten din med blå skrift på under. Og den mørke dongeribuksen din og den mørkeblå sekken på ryggen, som vanlig. Og selvfølgelig voks i håret og et smil rundt munnen, du var så fin der du kom. Jeg husker jeg så synet av deg i midten av bakken, i det du gikk mot meg. Det var så godt å se deg igjen, holde rundt deg å kysse deg. Jeg ble så glad. Endelig var det helg igjen, og endelig var du her. Alt var bra, og nok en helg med verdens beste gutt var i gang. Jeg savner den tiden mer enn noe annet, men jeg er glad for at jeg i fikk oppleve det med akkurat deg!

  

Jeg har tatt vare på alt - for alltid.

15.sep.2010 @ 19:25 i Kjærlighet 16 kommentarer



Jeg har ikke kastet noe. Ingenting. Og det skal jeg heller ikke gjøre. Aldri. Jeg skal ta vare på tingene dine for alltid - til vi ses igjen. Kurven er full av småting etter deg, bla. tannbørsten din, vannet ditt, og godteriet vi lå å spiste siste kvelden vi hadde sammen. Mange papirer ligger der også, til og med servittene jeg fikk på Ullevål sykehus for å tørke tårene mine med, like før jeg så deg, for siste gang. Alle kondolerer kortene er der også, og dem er det ikke få av. Saften vår har jeg også tatt vare på, den jeg laget til oss lørdag 10 juli. Sokkene dine som du alltid rotet vekk når du var hos meg, har jeg funnet og tatt vare på. Klærene dine som jeg fikk av moren din, tar jeg også godt vare på og bruker. Og ikke minst bamsen jeg fikk av faren din og Birgith, som de hadde sprayet parfymen og voksen din på. Den lukter enda deg. Og jeg liker å sove med den om kvelden. Lukten av deg er der enda, med meg. Når jeg lukker øynene mine, føles det nesten som om du er der. Vi to, sammen igjen. Men hver gang jeg våkner, og uansett hvor hardt jeg ønsker at du ligger der, våkner jeg alltid alene. Jeg håper for hver natt som går at jeg skal finne deg ved min side neste morgen. At alt var et mareritt.

Jeg skriver også ut hvert blogginnlegg som jeg skriver. Det skal jeg også ta vare på, for alltid.

Av og til, vil jeg ikke annet enn å dø.

15.sep.2010 @ 13:40 i Kjærlighet 19 kommentarer

Bare litt, en liten tur til paradiset ditt og tilbake. 2 sekunder. Tenk hvis det var en bro opp til deg fra plenen vår? Den eneste veien jeg har å gå, er gjennom hjertet og minnene. Men det er så mye mer jeg vil oppleve med deg. Tenk så fint hvis jeg kunne kommet på besøk, så kunne vi gjort alt det vi ikke fikk gjort sammen, der oppe?

Uansett hvor lyst jeg har til å dra opp til deg, kan jeg ikke. Det gjør så vondt å miste en som står deg nær, og jeg kunne aldri dratt fra familien og vennene mine med vilje. Jeg vil ikke gi dem dobbel sorg, selv om jeg ofte føler jeg ikke klarer mer selv. Jeg er ikke så sterk som alle sier, tror jeg? Jeg nekter å tro det, for av og til er jeg så svak at jeg selv ikke vet hva jeg skal gjøre, annet enn å rømme til bloggen å skrive. Få ut alt. Alle tanker, dempe smerten og sårene -selv om jeg vet det kommer tilbake. Gud så vondt det gjør. Det er ikke bare en sorg, men flere blandet. Kjærlighetssorg, jeg mistet verdens beste kjæreste på verdens verste måte, enda en sorg pga det. Når noen du er glad i dør, hva gjør du da? Det er lettere å si enn å gjøre, men hold fast på livet ditt. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er virkelig ikke lett. Derfor begynner jeg på nytt, hver dag.


Du skulle aldri hatt den stoppen, gutten min. Ikke her, ikke nå. Aldri.

Jeg ligger på topplisten - nok en gang

15.sep.2010 @ 09:51 i Kjærlighet 12 kommentarer

For en gangs skyld, sjekket jeg statestikken min i dag når jeg kom på skolen. Og den var overraskende høy. Derfor sjekket jeg topplisten på blogg.no, og overraskende lå jeg der! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg blir veldig glad når jeg ser at så mange mennekser leser bloggen min. Hvertfall når jeg som oftes bare blogger for min egen del, siden det hjelper så utrolig mye å blogge når ting blir vanskelig og for mange tanker presser på. På en annen side, syns jeg det er litt trist at jeg ligger der. Jeg vil tro grunnen til at jeg ligger der, har mye med Marius å gjøre. Og det er veldig trist at jeg skal være en av norges mest leste blogg, på grunn av det. Men tusen takk til alle dem som leser den, jeg setter pris på det. Og ikke minst alle kommentarene dere kommer med enkelte ganger, de er så fine! Tusen takk!

Bildet som egentlig aldri skulle ha vært tatt

15.sep.2010 @ 09:04 i Kjærlighet 10 kommentarer



Bildet er fra ulykkessplassen fra mandag. Jeg og bestevenninnen min som satt bakpå Marius når han kræsjet har skrevet på lysene. Savnet er så stort, jeg kan ikke beskrive det.

Kjæresten min er en engel -hvil i fred

14.sep.2010 @ 20:34 i Kjærlighet 42 kommentarer

Jeg har det ikke noe bra. Ikke innerst inne. For hver dag som kommer, er enkelte lettere enn andre. Dagen i dag, er kjempe tung og vanskelig. Jeg har vært lei meg i hele dag, men fått frem noen smil av og til, men etter at jeg kom hjem fra skolen, har det vært mer tårer enn glede. Det er så vondt at du er borte, kan du ikke vært så snill komme tilbake? Så klart, kan du ikke det.

Jeg har tøstet meg til nærhet i alle andre den siste tiden, men den nærheten og tryggheten som jeg virkelig vil ha, får jeg ikke. Vennene mine er en utrolig stor støtte for meg, hvertfall bestevenninnene mine. Dem fortjener et eget innlegg. Men hvertfall; jeg sover med en av bestevenninnene mine hver dag, -de to som bor i nærheten. Det er så godt å ha dem sammen med meg og at dem får meg på andre tanker. I natt er andre natten på rad uten noen av dem, det er så tomt. Men jeg vet at dem har andre ting å tenke på også. I morgen har vi bla. prøve på skolen innenfor førstehjelp. Jeg har ikke orket å ta med boken hjem en gang. Jeg orker ikke tanken på å sitte å lese om gjennoppliving, åpene luftveier og stabiltsideleie -det minner meg for mye om Marius. Av og til føles det ut som om jeg ikke klarer mer, kroppen og hjertet tåler ikke mer smerte og sorg. Det hadde vært så godt å ha Marius her, sammen med meg. Jeg kunne ønske alt var som før, han og meg. Det er så mye jeg har å fortelle han. Jeg savner fortiden. Kom ned til meg, verdens fineste engel.


Det skulle jo være meg og deg for alltid ...

Kjør forsiktig - trafikken er ikke til å leke med

14.sep.2010 @ 19:25 i Kjærlighet 9 kommentarer

I går kjørte jeg av veien, det kunne gått galt. Det er ikke første gangen det skjer, men hver gang jeg har kommet på utsiden av veibanen, reiser jeg meg uten en skramme. Etter det som skjedde med kjæresten min og bestevenninnen min, stivner kjøringen min av og til. Jeg får plutselig panikk når jeg kommer til en sving, og jeg klarer ikke tenke klart. Jeg får bilder i hodet og jeg klarer rett og slett ikke kjøre ordentlig. Det skjer når jeg minst venter det, slik som i går. Jeg stivnet når jeg kom til en sving, og en bil kom i mot meg. Bak var det også bil. Jeg kjørte ikke fort, men ikke sent heller. Jeg kjørte av veien og opp på fortauet i svingen. Heldigvis klarte jeg å roe meg ned å tenke klart. Jeg fikk stoppet og pustet i noen minutter.

Veien er farlig, og jeg merker jeg blir irritert på dem som leker seg på veien. Jeg tror ikke dem selv vet hva dem driver med. For noen dager siden, skulle jeg og bestevenninnen min inn til byen, vi begge kjørte på scooterene våre. Ut av det blå kom en crosser i høy hastighet forbi oss, den bråket og hadde uten tvil ingen kontroll. Han kjørte som en dust, men jeg tror ikke han er klar over det selv. Men jeg skal ikke klage, jeg kjører ikke alltid like pent selv.


Jeg lå og hyl grein igjennom denne videosnutten, hvertfall ca. etter 2.30. Utrolig trist. Ingen fortjener det.

Et nytt lys og fine roser - bare til deg.

14.sep.2010 @ 11:32 i Kjærlighet 12 kommentarer

Jeg skriver til deg, gutten min.

Jeg var på ulykkesstedet ditt i går, jeg og bestevenninnene mine. Jeg hadde kjøpt tre buketter med roser til deg i forskjellige farger -røde, hvite og gule. Vi satt også et lys der til deg, som vi skrev på. Det brenner i mange dager, bare for deg. Jeg savner deg veldig mye, men det tror jeg du vet. Alle småtingene ved deg, som jeg aldri tenkte over, savner jeg virkelig høyt. Måten du blunket på, håndbevegelsene dine og måten du tok på deg jakken din. Det gjør veldig vondt, å tenke over alle de små tingene, som jeg egentlig aldri tenket over før, som jeg tenker og savner hele tiden nå. Jeg er hundre prosent sikker på at ingen kan skjønne hvordan den følelsen er, med mindre de har vært borte i den selv. Følelser er ikke noe man kan sette ord på og forklare, de må føles.

Det er helt uvirkelig at noe slik kunne skje. Jeg har alltid vært glad i deg, helt siden vi var små. Du var så spesiell, langt i fra som alle andre gutter på den alderen. Du var så snill, og god å være med. Jeg likte virkelig godt å gå opp til hytta de å finne på noe med deg. Selv om vi ikke hadde planlagt noe, og uansett hvordan vær det var ute, fant vi alltid på noe gøy. Året jeg flyttet inn til byen, merket jeg godt at jeg ikke hadde en venn som deg i nærheten lenger. Jeg fikk mange nye og gode vennskap, men ikke et som kunne sammenlignes med det vi hadde. Og dagen jeg fikk tilbake vennskapet vårt, tror jeg aldri at jeg kommer til å glemme. Det er over et år siden den dag i dag, men jeg husker det som om det var i går. Jeg var så glad for at det var meg og deg igjen, endelig, etter så mange år. Jeg ville aldri miste deg igjen. Vi skulle være venner for alltid, det var hvertfall planen. Men ofte går ikke ting som forventet. Jeg kunne ønske du fortsatt var her med oss. Jeg håper du vet hvor mye du betydde for meg, og fortsatt betyr. For ingen vil noen gang ta fra oss alle barndomsminnene våre, vennskapet eller tiden vi hadde sammen. Savnet er så stort. Jeg husker vi snakket om fremtiden, og planene du hadde. Vi hadde også veldig mange planer sammen, ting vi skulle gjøre å oppleve -vi to. Alt var ikke like stort, det kan f.eks bare ha vært å lyse etter krabber, men det gjør vondt å tenke på at vi aldri fikk oppleve det nå i ettertid.

Blanke ark

13.sep.2010 @ 11:47 i Kjærlighet 11 kommentarer
Fra og med i dag, skal jeg begynne med blanke ark. Jeg og bestevenninnene mine. De skal begynne helt på nytt med meg. Gutter skal ikke inn i livet mitt, ikke på lenge. Jeg skal leve livet mitt med Marius sitt nærvær fremover. Jeg blir så utrolig glad bare av tanken, for dette skal jeg klare. Jeg har surret litt i det siste, gjort mange dumme ting og hatt store og små nedturer. Det er lett å søke trøsthet og nærhver i en hver person som viser omsorg når man ligger langt nede, enda lettere er det å ta i mot, og kanskje gjøre dumme ting som andre tar feil. Når slike ting skjer, uansett hvem personen er, er det viktig å stille opp å støtte, ikke såre personen mer og komme med sine meninger. Da er det bedre å holde dem for seg selv, for tenk godt over hva du sier til en person som allerede ligger langt nede, for tenk hvis du gjør det enda værre? Ville du ha vært en slik person?


Meg og verdens beste kjæreste. Han er 18år, og en engel.

12 juli 2010 - 12 september 2010

12.sep.2010 @ 09:37 i Kjærlighet 8 kommentarer
Jeg våknet tidlig i dag, og søvnen ville ikke komme tilbake. Men du var der, i tankene mine. Av og til er det godt å vite at du er der, passer på og gir meg en slags trygghet, mens andre ganger, gjør det utrolig vondt. Hvorfor kan du bare være i tankene mine, hjerte og i minnene? Hvorfor kan du ikke være her nå, holde rundt meg eller være på jobb slik at jeg kan ringe deg? Hvor er du egentlig nå?

Jeg tror jeg vet hvor du kanskje ville ha vært. Hos meg? Det er søndag i dag, og du hadde dratt hjem. Kanskje seint, kanskje tidlig. Det kommer annpå om du skulle ha kjørt med faren din hjem, eller Martin. I begynnelsen hadde du nok hatt lyst til å kjørt med faren din, siden da hadde du kommet tidligere hjem, noe du hadde syntes hadde vært litt deilig. Du hadde nemlig lovet å skru ferdig noen pc-deler med Thomas, dermed kunne du ikke ha vært så seint hjemme, for du hadde ikke hatt tid i morgen, da skulle du nemlig rett inn til oslo på jobb. Men jeg tror du hadde dratt seint, kjørt med Martin. Det var av og til slik. Martin lovet å ikke dra så seint hjem, men det endte alltid med at han dro i ti-elleve tiden, og det var seint for deg. Jeg er glad for at det var sånn av og til. Vi fikk mer tid sammen, og det er jeg glad for at vi gjorde. Jeg savner alle de tingene vi gjorde sammen, å ha deg på besøk, kose med deg og våkne med deg ved siden av meg. Jeg savner deg mer enn noe annet, ikke glem at jeg er jenta de, for alltid.

Bildene fra jentekvelden i går, med litt Bjørnar!

11.sep.2010 @ 19:21 i Hverdager 13 kommentarer

To av de beste vennene jeg har i hele verden.


Og her, er den andre. Verdens beste jente.


Vi fylte tomme flasker med brus, og koset oss.


Linn Kristin og meg. -den røyken er ikke min, selv om det kan se sånn ut.


Linn Kristin, verdens beste hund Happy og Malin.


Gud så herlige venner jeg har, vi mangler bare en på bilde! Kameraknipseren!


Bjørnar og Linn Kristin.


Linn Kristin og Malin, herlige jenter!


Skylder på en bra sang, promilla og verdens beste venn!


Bjørnar, herlig gutt!


Jentene som gjorde kvelden bedre enn dem fleste andre i det siste!


Meg og Bjørnar.


Linn Kristin og meg, godt å ha deg hos meg igjen!

Enkelte skjønner ikke hva andre går i gjennom

11.sep.2010 @ 13:04 i Kjærlighet 7 kommentarer
En sorg er en forferdelig vanskelig prosess, og den varierer veldig fra person til person. Hver enkelt har forskjellige måter å takle den på. Alle som mistet Marius, mistet han på forskjellige måter, enten som f.eks sitt barn, fetter, bestevenn eller kjæreste. Det er mange likheter, men også mange ulike som bare hver enkelt kan kjenne på å takle på hver sin måte. Og ingen skal komme å forelle dem at det er feil, hvis det virkelig hjelper.

Når det kommer til meg, syns jeg ikke andre enn meg selv skal fortelle meg hva som er rett og galt. Jeg burde heller finne ut av den forskjellen selv. Selv om jeg er ute å koser meg med venner, klarer å ha det gøy med dem og smile, syns jeg ikke folk skal fortelle meg at det er feil, for inners inne vet dem ikke hva dem snakker om etter alt jeg har vært igjennom. Selvfølgelig er jeg ikke over Marius, han er i tankene mine hele tiden. Og jeg har ingen planer om å finne en ny gutt, for Marius er fortsatt gutten min. Og folk som ikke kjenner meg godt, som ikke vet hvordan jeg har det, hva jeg tenker og går i gjennom, skal virkelig ikke fortelle meg hva som er rett og galt. Jeg har kanskje ikke blogget på en stund, og heller ikke like mye som før. Men Marius er fortsatt like mye i tankene mine, og jeg kommer aldri til å glemme han. En gutt har aldri betydd så mye for meg før, som han. Så hvis dem som kaller seg vennene mine vil fortelle sine meninger til meg, ikke vær feig å kommenter anonymt, si det heller til meg på en annen måte enn å bruke bloggen som en reserve løsning. Det hjelper lite å kommentere frekt anonymt, når jeg skjønner hvem det er. Vedkommende som gjorde det i natt, skrev bla. til meg at Marius hadde vært skuffet over meg. Hva vet du om det? Du kjente verken han, og du kjenner tydeligvis ikke meg. Jeg vet hvem du er som kommenterte, og du kommer aldri mer til å kunne få kommentere på denne bloggen igjen. Tenk å skrive noe sånt til meg når du ikke en gang aner hva du snakker om? Jeg har ikke ord. Jeg skjønner ikke hvordan noen har hjerte til å komme med slike kommentarer, når dem ikke en gang aner hva dem snakker om.

Over til en annen ting, i går hadde jeg det kjempe koselig sammen med de gode venninnene mine! Vel, og en super herlig gutt som var her utover kvelden en liten tur! Men siden jeg har låne pc osv, får jeg ikke over bildene, men satser på å få dem inn i løpet av dagen, så da får dere se siden.

Alt er borte

10.sep.2010 @ 20:57 i Konkurranser 13 kommentarer
Først ble mobilen min stjelt, derfra mistet jeg alle filmene jeg hadde av Marius, opptak av telefonsamtaler og meldinger. Også ble harddisken på dataen min ødelagt, så der mistet jeg alle bildene mine. Noen kan nok reddes tilbake, men ikke i like god kvalitet og like stor bilde størrelse. Jeg kommer ikke over det. Det gjør så vondt å tenke på. Harddisken min kan ikke reddes, de prøvde alt. Virkelig. Det gjør så vondt.

Fordommer mot utlendinger - samfunn

08.sep.2010 @ 12:57 i Egne meninger 5 kommentarer
På skolen i dag, så vi en film om kriminelle ungdommer fra Oslo. Rundt 90% av dem var fra utenlandskestammer. Og så lenge statistikken beviser at de kriminelle i Norge er for det meste av utenlandskestammer, er det egentlig så rart at så utrolig mange er fordomsfulle? Selv om det er hardt å innrømme det, så nei. Men en ting kanskje mange glemmer, er bakgrunnene dems. Vanskelige valg, fattigdom og urettferdigbehandling. Jeg snakker ikke om alle, men noen av dem. Flere av dem sa det selv på filmen, så det er faktisk sant, om det så lenge bare gjelder to,
-da skriver jeg om dem to.

Temaet jeg tar opp, er egentlig ganske vanskelig å skrive om, for ting kan lett bli tatt feil. Derfor skal jeg ikke si så mye om hvorfor er kriminelle, for de samme grunnene gjelder nordmenne også. Men dessverre, viser statistikken at de fleste kriminelle i landet vårt er fra utlandet. Selv om kanskje statistikken sier en ting, syns jeg ikke andre skal være fordomsfulle å dømme folk som kanskje ser/oppfører seg litt annerledes. Jeg syns veldig mange av oss er alt for fordomsfulle, og man er fult klar over det selv, så hvorfor gjør man ikke noe med det? Hva syns egentlig du om samfunnet du lever i, er det mange fordommer mot utlendinger der du bor?

Jeg syns egentlig ikke det er så mye akkurat på skolen min. Fordi her kjenner alle hverandre, vi tuller med hverandre selvfølgelig, men innenfor dem jeg går med, sender ingen hat til andre uten grunn. Men hvem vet hvordan det er i byen og i andre miljøer? Mitt miljø, er ikke det samme som hun som sitter forann meg i klasserommet, så hvordan er egentlig ditt samfunn?

For drøyt russekort?

08.sep.2010 @ 11:36 i Hverdager 26 kommentarer
Med tanke på at det faktisk er små unger disse kortene skal deles ut til, burde man kanskje tenke litt over hva man skriver på det. Og, jeg vet ikke, var det her for drøyt?

Heldigvis kan jeg endre på det, jeg vet ikke om jeg vil ha det bilde, eller det sitatet. Jeg må tenke litt mer på det, men dessverre må jeg snart bestille tingene også.

et bilde sier mer enn tusen ord,

07.sep.2010 @ 10:02 i Kjærlighet 11 kommentarer
men det er ikke i nærheten av nok ord som kan beskrive hvor mye jeg savner deg.



Du skulle aldri hatt den stoppen Marius, aldri. Og hvertfall ikke nå, og heller ikke der. Der som vi alltid har leket og vokst opp sammen, ikke på plassen som alle barndomsminnene våre er knyttet til.

Tenk at det fantes en så god gutt som deg.

07.sep.2010 @ 00:53 i Kjærlighet 8 kommentarer
Egentlig, så er det to månder siden du gikk videre i dag. For meg er det enda mandag, selv om klokken sier noe annet og datoen ikke stemmer, men om jeg teller uker og tenker dag for dag som natt for natt, vel, så i mitt hode er det to månder siden i dag. To månder siden jeg mistet verdens beste gutt, og det gjør så vondt. Det har skjedd så utrolig mye, som jeg så gjerne skulle ha fortalt til deg. Jeg har virkelig fått øynene opp for hvilken urettferdig verden vi lever i, og hvor ekle enkelte folk kan være mot hverandre. Jeg er så vandt med å være med deg. En som aldri sviktet og alltid var til stede. En som holdt det han lovet, og ikke lovet når han ikke kunne holde sine ord. Jeg savner godheten du brakte med deg, og som gjorde alt så mye bedre og lettere. Tenk at det fantes en så god gutt som deg.



Her satt vi, ved ditt siste stopp. Enkelte ganger kunne vi smile og le, mens andre ganger, presset tårene seg nesten igjennom. Men av en eller annen grunn, føles det så trygt å være der. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi du er der med oss? Men det er du vel uansett, er du ikke? Jeg og Dorthea kjøpte tre buketter med forskjellige roser og la ned til deg, også gikk vi til et av barndomsstedene våre, du vet vel hvor jeg mener, gjør du ikke? Klart du gjør, gutten min.

Ser du hvor mye jeg savner deg?

05.sep.2010 @ 17:49 i Kjærlighet 12 kommentarer
Det var vondt når vekkeklokken ringte klokken 10.00 i dag. For det samme hadde den gjort, for akkurat to måneder siden. Forskjellen var bare at du var her da. Du lå ved siden av meg, inntil veggen. Jeg husker jeg la meg ned i den varme armkroken din igjen, som jeg akkurat hadde våknet i, og skrudde av vekkeklokken. Selv om jeg skulle i barnedåp, ville jeg heller ha litt mer tid med deg før du dro. Det viste seg at jeg gjorde det rette, for denne gangen dro du for godt.

Jeg begynner å gå tom for ord, for virkeligheten kommer mer og mer frem. Det gjør så vondt å gi slipp på deg å vite at du aldri mer kommer tilbake. Jeg har så lyst til å kjenne armene dine rundt meg, en siste gang. Jeg var ikke klar til å si forvell, vi hadde så mye igjen å oppleve. Endelig var alt bra og jeg var forelsket i hver eneste side ved deg. Tenk at drømmegutten fantes, og var min. Men det er vel som de sier, ingenting er perfekt, og det var vel derfor du slo ut vingene og fløy videre. For du var perfekt i mine øyner, for god til å være sann. Alt jeg noen gang hadde ønsket meg, uten en gang å ha ønsket det.

Det er søndag i dag, og nok en helg er forbi uten at jeg har delt den med deg. I morgen er det mandag, og ingenting nytt. Jeg savner å komme på skolen sammen med Dorthea, å snakke om alt det gøye vi fant på i helgen. Og jeg savner å fortelle henne om hvor søt du er, og hvor godt det var å høre alle de fine tingene du sa. Men mest av alt, så savner jeg tryggheten du bar med deg. Og jeg savner å sovne i armkroken til kjæresten min, kjenne at han holder rundt meg og passer på.

Om ikke lenge, er klokken fem på ni. Da skjedde det. To månder tilbake. Det smalt, og du var ikke til å redde. 06.03 på mandag, forlot du oss. Verdens beste gutt, Marius.

To mnd siden vi hadde vår siste helg sammen.

04.sep.2010 @ 16:38 i Kjærlighet 14 kommentarer
Når kvelden kommer og jeg lukker øynene mine, er det to mnd siden jeg sov med deg, for aller siste gang. Jeg husker den kvelden så godt. Vi leide filmer sammen, kjøpte godteri og du sovnet på magen min under den ene filmen. Godteriet vi kjøpte sammen, har jeg enda. Jeg husker jeg lå lenge på magen din den kvelden, og du kilte meg lenge på ryggen. Det var så koselig. Tenk hvis vi hadde vist, at det var siste kvelden vi hadde sammen? Din siste natt, noen gang, i min seng? Jeg savner deg så utrolig mye, og jeg syns det er helt uvirkelig at du er borte. Vi hadde det så fint sammen. Du var virkelig verdens beste gutt. Vi passet så bra sammen. Alt jeg noen gang hadde ønsket meg, uten at jeg egentlig ønsket meg det. Du var bare sånn, perfekt. Alt var bra, bare jeg var med deg. Jeg merker godt at det er lenge siden jeg har sett deg. Jeg vet du aldri mer kommer tilbake, men jeg har fortsatt et håp. Minnene våre vil bestå for alltid, de kan ingen ta i fra oss. Jeg håper jeg en dag møter deg igjen, Marius.

Anbefaling ++

04.sep.2010 @ 13:04 i Hverdager 9 kommentarer
Hei! Som jeg så vidt nevte i går, har jeg besøk av Cathrine fra Skien i helgen. Hittil har vi hatt det kjempe koselig, i går lånte vi bla. to filmer "Remember Me" og "Hachiko". Jeg anbefaler aldri noen ting, verken sminke, bøker eller filmer, men de to filmene her anbefaler jeg virkelig. Det er desidert to av de tristeste filmene jeg noen gang har sett. Så hvis du kjeder deg en dag eller har planer om å låne en film, velg en av dem! "Remember Me", var faktisk litt skremmende, med tanke på hva som skjedde og likhetene som traff meg og Cathrine. Jeg skal ikke røpe for mye for dere som ikke har sett filmen. Men nå skal jeg og Cathrine ned til byen å spise frokost. Blogges siden!



- HAR DU SETT "REMEMBER ME" ELLER "HACHIKO"? Hvis ja, hva syns du?

Nye sko - bilde

03.sep.2010 @ 19:07 i Hverdager 14 kommentarer

Kjøpte forresten nye sko her om dagen. De kostet bare 250kr.

Nå har jeg og bestevenninna mi, Edina, akkurat laget mat, så nå skal vi møte en venninne av meg fra Skien som kommer hit i helgen. Jeg gleder meg skikkelig mye til å se henne igjen, det blir utrolig koselig, akkurat som sist!


Jeg er så glad for at jeg går kokkelinja, så slipper jeg å lage tørre brødskiver hver gang jeg er sulten.

Pusset opp soverommet mitt - bildeserie

03.sep.2010 @ 17:44 i Hverdager 24 kommentarer
Egentlig burde jeg tatt bilder av rommet mitt slik det så ut før, sånn at dere kunne ha sett forskjellen. Men innen jeg tenkte den tanken, var allerede de stygge gardinene mine nede og halvparten av tingene som stod der var borte. Men for at dere kan få et lite innblikk om hvordan det så ut, kan jeg prøve å beskrive litt. Veggene var mørkeblå med brennmerker opp etter veggen takket være eksen min, og halvparten av tapeten var skrapet vekk enkelte steder. Jeg hadde en del stygge ting der inne, bla. den gamle tven til mamma. Og fargene som var der passet ikke sammen i det hele tatt, alt fra hvitt, svart og blått, til rosa og brunt.

Egentlig, var det litt deilig å pusse opp rommet også. Ikke bare fordi det ble utrolig mye bedre, og ikke minst kjempe søtt, men også fordi at den tunge tristheten ble litt fjernet. Alt var som det var den gangen Marius gikk innenfor dørstokken, og det minte meg litt ekstra om at han aldri mer kom til å gjøre det. Rommet mitt var rett og slett bare trist. Minnene og tristheten strømmet på fra hver krok. Mens nå som det er helt oppusset, ga det meg en ny start. Men nok tørrprat, her er bildene av det nye søte rommet mitt. Alt er nytt. Btw. ingen gjettet rikitg på fargene rommet bestod av, så det blir dessverre ingen linking.


Den nye hvite klokken passer litt bedre, enn det den gamle stygge rød gjorde.


Jeg elsker det nye klesskapet mitt, endelig har jeg plass til alle klærene mine!


Hyllen over sengen skrudde jeg opp for Marius sin skyld. Slik at han kunne legge mobilen, nøkkelene og lommeboka der, så slapp han å stresse med å finne det på morningen etter. Jeg husker enda den gangen jeg sa det til han. Han bare ristet på hodet, smilte og sa "ja, det ble bra det". Når kvelden kom, la han tingene sine der.


Selv om jeg en gang hadde de to beste guttene fra Skien, har jeg heldigvis enda deg.


Bildet av Marius vil jeg alltid ha der, i midten ligger det en liten engel, og noen lys jeg pleier å tenne for han når ting virkelig er tungt og jeg skulle ønske han var der med meg.


Alt er nytt, bortsett fra den lille krakken som egentlig tilhører tvstuen min.


Jeg elsker det bildet her. Det har et budskap med seg føler jeg, og minner meg på at jeg må være sterk, selv i de vanskeligste stunder. Også minner det meg litt om Marius også.

Jeg har blitt veldig glad i det nye rommet mitt, jeg syns det er så søtt! Og jeg hadde ikke klart det uten bestevenninnene mine, Dorthea og Edina! De hjalp meg bla. med å male rommet, kjøpe de nye tingene og rydde! Tusen takk jenter.

Enkelte dager, vil jeg ikke leve lenger.

03.sep.2010 @ 11:15 i Kjærlighet 6 kommentarer
Jeg har det ikke noe bra. De beste tingene jeg har her i livet, sklir mer og mer vekk. Og alt er min feil, jeg kan ikke takke noen andre enn meg selv. Uansett hva jeg gjør, blir det galt. Alle mennekser kommer i situasjoner som består av valg, når det kommer til mine, velger jeg alltid feil.

Jeg savner ting slik dem var før. Alt var så utrolig bra. Jeg hadde verdens beste kjæreste, verdens beste venner og problemfrie dager. Nå består dagene mine bare av problemer, som jeg nok en gang ikke kan skylde på andre for. Jeg ble advart, men tok feil besluttning. Alle mennesker kan gjøre feil her i livet, men hittil har jeg allerede gjort alt for mange. Jeg savner så utrolig mye å ringe Marius når jeg har det vanskelig. Jeg merker tårene presser på bare jeg tenker over det. Han stilte alltid opp for meg, og det var så godt å ha han. Den tryggheten han hadde, er jeg usikker på om jeg noen gang vil finne igjen. Av alle steder i hele verden, vil jeg være hos han nå. Jeg vil sitte ved graven hans, og bli tatt vekk langt herfra og dit han er. Jeg ønsker mer enn noe annet å kjenne varmen hans igjen. Jeg har så lyst til å ringe han, og høre at det ordner seg. Det er fredag i dag, og for to månder siden, hadde vi vår siste helg sammen. Våre siste dager.

Jeg lurer på hva han tenker om meg nå, og om han ser hva jeg har blitt til. Jeg klarer ikke skjønne det selv en gang. Hva er det jeg tenker med, og hvorfor klarer jeg aldri gjøre noen ting riktig lenger? Jeg vet at han ikke ville vært stolt av meg. Og jeg håper, at uansett hvor han er nå, vet han hva jeg tenker og hvordan jeg har det innerst inne. Innerste inne, hvor ingen andre kan føle mine følelser å lese mine tanker. Jeg irriterer meg så utrolig mye over dem som tror de vet hvordan jeg har det. For det gjør dem ikke, virkelig. De skjønner at jeg har det vanskelig og at ting er forferdelig, men de har ikke den følelsen som jeg har. Følelsen av at alt som en gang virker så bra for fremtiden, er ødelagt. Alt er ødelagt, men jeg håper enkelte ting ordner seg. Men hver dag blir bare værre og værre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Enkelte dager er så ille, at jeg vil ikke leve lenger. Slik som i dag, jeg vil bare vekk. Det er helt utrolig at jeg vil noe sånt, men jeg vil til Marius.

Serveringen til kronprinsparet,

02.sep.2010 @ 10:02 i Hverdager 12 kommentarer
ble rett og slett en fiasko. Vi var forberett på å servere dem, ikke over tusen pølser til en gjeng med griske frolendinger. Vi ble lettere sagt lurt, for det var ikke det vi takket ja til. Eneste positive var at vi fikk spise pølser til vi spydde og gratis brus, men ellers kunne jeg vært foruten.


Heldigvis var de beste jentene fra skolen med meg, så vi fikk det jo litt koselig.


Her inne skulle de kongelige sitte, vi fikk servert det samme som dem, bare i pitabrød.


Håkon sitt måltid.


Endelig på slutten av dagen og ferdig med å servere pølser! Flaut.

Og jeg beklager for at jeg ikke har oppdatert noe bra i det siste, men jeg har vært fult opptatt med å pusse opp rommet mitt. Det har fått malingstrøk, nye møbler og farger. Bilder kommer siden, om noen er spente og vil se? Jeg kan jo kjøre en liten konkurranse? Den av dere som gjetter først hvilkene farger det nye rommet mitt består av, blir linket! Er det f.eks hvitt, blått og brunt eller kanskje rødt og brunt? Lykke til!
  • Dere kan følge bloggen min på facebook ved å søke etter den i søkefeltet på facebook. Skriv inn katrineped.blogg.no - Der kan dere få oppdatering om de nyeste innleggene og litt andre ting.
  • Grunnen til dårlig blogging, kan fort komme pga. av jobben min. Derfor står de neste periodene når jeg jobber og ikke her. Fremover er jeg på jobb mellom 28-12 oktober, etter det er det 14 dager fri og dermed full blogging igjen. Men selvsagt får dere oppdateringer så ofte jeg kan når jeg er på jobb også!

Widgets







Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits