Forsiden Om meg Media Videointervju Følg meg på jobb> Hjemme!

Arkiv måned: juli 2011

Herlig gårdsdag med konsert!

31.jul.2011 @ 21:52 i Jobb 0 kommentarer

Dekksguttene som jeg og Julie pleier å være litt med etter jobb, skulle ut å møte noen kompiser i går. Så vi bestemte oss for å ha det litt gøy i går kveld selv også. Dermed dro vi ut på en liten kjøretur rundt i Sandefjord med en av de andre jentene ombord. Tilslutt var det bare meg og Julie, og vi klarte selvfølgelig å rote oss halveis vekk i Sandefjord. Plutselig ringte guttene, og lurte på om vi ville være med konsert. Klart det, måtte bare finne veien til kaia igjen! Dermed endte vi fire opp på delillos konsert i utkanten av Larvik! Det var utrolig koselig og vellykket! Utrolig god stemning! Og min fantastiske mor, klarte selvfølgelig å ringe meg hele tre ganger i går mens jeg og en av dekksguttene var på vei tilbake til Sandefjord, bare for å oppdatere meg litt! Koselig, gleder meg til å komme hjem igjen til mamma til onsdag! Senere i kveld blir det film på "sneipluggisen", kos! 

Fine dager

30.jul.2011 @ 16:17 i Jobb 3 kommentarer

I går hadde jeg en utrolig fin dag! Møtte bla. en veldig god venninne (familie) i Sverige. Gikk fort i land over bildekk, og løp over kaien og møtte henne. Vi spiste is og koset oss litt, før jeg møtte løpe ombord igjen. Senere badet jeg med Julie i Sverige. Det var utrolig deilig, og virkelig verdt det! Vi løp alt vi kunne ut av landgangen halv åtte i Sverige, og hoppet ut i sjøen fra nærmeste brygge, før vi skiftet fort om og løp over bildekk og ombord igjen. Når jeg var ferdig på jobb tok jeg en fortjent lang dusj og var med en av dekksguttene, god gutten! Koselig! 


Var ikke lett og ta bilde med skinnende sol mitt i mot oss! Meg og Sara rett ved kaien i Sverige. Koselig!

Nå er det ikke mange dagene igjen ombord på M/S Color Viking. Syns igrunn det er ganske trist. Til tirsdag er jeg ferdig ombord, og sommerjobbingen er dermed ferdig. Da blir det nesten en mnd med fri. Det blir deilig. Endelig begynner sommeren min med en ganske så bra lønning til gode! Ser fremover mot festival, danmarkstur, bursdagen min og alle jeg skal tilbringe tiden med før læretiden begynner på M/S Color Magic 31 august! Ha en fin dag alle sammen, nå må nesten jeg tilbake på jobb!  

Innlegg uten mening, igrunn.

29.jul.2011 @ 01:31 i Jobb 7 kommentarer

"Har du gått og ventet på at noe skal skje i kjærlighetslivet ditt, bli ikke forbauset om det hender nå. En super tid for nye initiativ i parforhold og romantikk. Nymånen som inntreffer i ditt eget stjernetegn til helga, påvirker ikke bare den amorøse siden av livet ditt, men alle former for nye tiltak. 
Motto: Veien er staket ut."
Horoskopet mitt denne uken, litt overraskende! Hm, tiden vil vel vise hva det skal bety. Og helgen begynner jo i morgen? 

For å gi dere en liten oppdatering, har ikke akkurat så mye annerledes skjedd i dag, enn den siste uken. Har jobbet i uterestauranten på M/S Color Viking, som vanlig. Gikk ganske så hektisk for seg der i dag i grunn! Ikke nok med det, men jeg og Julie har klatret fra maskinen (dekk 1) til soldekk (dekk 9) i dag! Lovet første kokken å gjøre det i mai, om jeg fikk jobb ombord. Og jeg får jo holde det jeg lover, så lenge det er siste periode ombord nå. For å si det enkelt: Jeg klatret rett og slett opp en tynn "kanal"(?) med kun èn enkel stige i, som gikk rett opp! Og jeg kan love dere, at det ikke var lavt! I tillegg var vi på toppen av skorsteinen i dag - på toppen! Det var høyt ned! Og jeg som har høydeskrekk, rart jeg overlevde! For et bra innlegg dette ble. Legger meg før det blir alt for mye tørrpart. Og klokken er jo allerede halv to! Jeg var ferdig klokken ti, og først nå var jeg og matroslærlingen oppe og spiste! Uff, blir lite søvn dessverre. 

Random spm. som ingen kommer til å svare på med tanke på klokken og kjedelig innlegg, men jeg prøver:
Kunne du tenkt deg og jobbet på sjøen?

To love again

28.jul.2011 @ 00:23 i Blogg 14 kommentarer

I'm ready to love again. God damn your beautiful. It doesn't feel wrong. 

Båttur og bilder

26.jul.2011 @ 23:16 i Jobb 7 kommentarer

Har nå vært på båttur i en uke i grunn, bor jo på båten. Og jeg elsker det. Om en uke til akkurat nå, er jeg ferdig. Ferdig for godt på M/S Color Viking, deretter går turen til M/S Color Magic. Endelig var det min tur til å leve ut drømmen. Til tross for vonde overraskelser og det å ha vært på bunnen, har jeg endelig klart å klatre videre. Og jeg må innrømme at jeg har kommet ganske så langt. Stolt av meg selv, og det er god følelse. Men jeg hadde ikke klart det alene, så takk til hver enkel som har støttet og hjulpet meg det siste året. Virkelig, takk. Hadde ikke kommet så langt som i dag, uten dere. 


Haha, stolen til kapteinen! Må jo bytte litt på. 


Så flink, og fin! 

Varme tanker

26.jul.2011 @ 11:55 i Hverdager 1 kommentar



Mannskapet (de som kunne) dro bort til torvet i Sandefjord i går når båten hadde lagt til kai for siste gang i går kveld. En stor "rundkjøring" midt på torvet (tror det har stått en fontene der en gang?) var lyst opp av lys med masse blomster. I tillegg var det en statue like ved som var dekket med blomster, lys og norske flagg rundt. Ganske spesielt. Vi la ned blomster og lys vi også. Tankene går til de pårørende. 

Tidligere på dagen i går når klokken slo tolv, hadde vi et minutt stillhet på båten. Det var spesielt. 

Sorg og sommerfugler.

25.jul.2011 @ 00:26 i Hverdager 6 kommentarer



For en uke dette har vært. Ikke nok med at jeg har en sorg fra før av, som fortsatt henger med. Noe den alltid vil gjøre, men selvsagt på et helt annet nivå enn for et år siden. I tillegg har bestemoren til en kompis av meg blitt brutalt drept og en av gjerningsmennene kjente jeg. Gjorde det hvertfall før, tydeligvis ikke nå lenger. Også kom jo alt det her i Oslo og på Utøya. Trenger vel ikke si noe med der, så si hele verden har fått med seg det. Men ikke nok med det, fikk akkurat beskjed om at en kompis/bekjent er død. Sykt, hva skjer for tiden? 

Heldigvis er det positive ting i hverdagen min. Jeg har det helt fantastisk på jobb. Fantastiske mennesker, og herlige lyspunkter i hverdagen min. Og ikke minst; masse latter og glede! I tillegg, en fantastisk person ombord som gjør hverdagen mye bedre! 

Til slutt, hvil i fred Kim.

Tankevekker - Enig?

24.jul.2011 @ 22:08 i Hverdager 10 kommentarer

Det som har skjedd, er rett og slett helt forferdelig. Det er vondt å se så mange ha det vondt. Historiene som blir fortalt på nyhetene fra ungdommene som overlevde, gir frysninger og tårer øyekroken. Jeg unner ingen å gå igjennom den sorgen av å ha mistet noen dem er glad i. Jeg har ikke ord. Det gjør vondt å tenkte på hvor mange som venter en forferdelig begravelse og siste forvell med sin(e) kjære disse dager. 20 juli i fjord, opplevde jeg noe av det vondeste jeg har vært igjennom. Det vondeste jeg har opplevd i livet. Nemlig det å se kjæresten min, gå i ett med jorden.

Men en liten tankevekker ang. saken i Oslo og på Utøya. Mange av landets beboere, trodde handlingen stod bak noen fra et annet land. Mange hadde ikke regnet med at det var en nordmann, men så viste det seg at det var det. Veldig overraskende for enkelte. Men fra mine øyner, var det "bra" at det faktisk var en nordmann. Tenk så mye rasisme og dramatikk det ville ha blitt, om det faktisk var noen fra et annet land. Noen som er enige? Ikke ta spørsmålet feil. 

Forresten, i morgen skal mannskapet ombord på M/S Color Viking, tenne lys for tragedien. Det blir gjort halv elleve i rundkjøringen i Sandefjord i morgen kveld når båten kommer inn fra siste tur. Vi vil også vise vår dypeste medfølelse. For de som vil og kanskje bor i nærheten, er hjertelig velkommende. 

Et lite innkjøp

20.jul.2011 @ 22:54 i Jobb 7 kommentarer

Hei! Nå er jeg nesten akkurat ferdig på jobb. Ble litt overtid (som selvsagt kommer godt med!), pga. forsinkelser. Ikke at det gjør noe, jeg rakk heldigvis taxfreen for å kjøpe et par parfymer jeg ville ha. Sist gang tabbet jeg meg ut og drøyde det til slutten, noe som ikke var et lurt trekk siden den jeg skulle ha selvsagt var utsolgt da. Men, nå var den der og nå har jeg den endelig! 

 
To nydelige og søte parfymer, som jeg virkelig annbefaler! 


Rotet er allerede godt på vei, ville vel mamma mene. Men det er system, det ser dere vel? Gode luggisen min!


Se så sliten, ikke rart etter en 12 timers arbeidsdag pluss at jeg våknet halv seks i dag til morningen! 

Blogges siden, fantastiske lesere. Nå går turen opp i messa (kantina), for å spise kveldsmat med den herlige dekksgutten ombord, Harald! Forresten, jeg holder på å lese boken om Regine Stokke, er halvveis på to dager. Anbefaler alle som ikke allerede har lest den, å gjøre det! 

Klar for avreise

19.jul.2011 @ 14:53 i Jobb 6 kommentarer

Da drar jeg. Tenkte bare å si hade, blogges fra sjøen om et par dager, kanskje. 



 
Føler meg faktisk ikke så bra. Perfekt om jeg begynner å bli småsyk nå, kunne ikke passet dårligere. 

Drar allerede i morgen!

18.jul.2011 @ 21:16 i Jobb 24 kommentarer

Jeg har ikke ord for hvor utrolig flink jeg har vært i dag! Vasket masse klær og kastet masse klær. Faktisk en del fint også, som fortsatt passer. Men siden jeg ikke bruker det lenger, ser jeg ikke poenget med at det skal ligge i klesskapet og ta plass. Hvertfall ikke når jeg venter en heftig koselig Danmarks tur med Rikke og familien når jeg kommer hjem igjen! Da er det helt klart, at plassen skal fylles opp igjen.

Nå er det snart klart for kvelden, og siste natten hjemme i min seng på 15-16 dager. Begynner på jobb igjen til onsdag, så jeg drar allerede i morgen. Gleder meg, utrolig mye! Og hvor bra er ikke det, å faktisk glede seg til jobb? Har vel kanskje noe med at det var nettopp det her jeg ville, etter endt skole. Og om man bare vil, får man det til. Det er hvertfall jeg et levende bevis på, uansett hvilkene vanskeligheter livet kan overraske med av og til! 


Gleder meg til å komme tilbake til deler av denne gjengen, på jobb! 

Tilbake på sjøen

18.jul.2011 @ 14:51 i Jobb 5 kommentarer

→ Nå driver jeg og pakker og rydder. Drar avgårde på siste periode ombord på M/S Color Viking til onsdag, men drar allerede hjemmefra i morgen. Gleder meg til 14 herlige dager ombord! Og 31 august, drar jeg videre for å begynne læretiden min på M/S Color Magic! For øyeblikket er Dorthea også på besøk hos meg, koselig. 

Dagens outfit og et par nye innkjøp

16.jul.2011 @ 16:56 i Hverdager 13 kommentarer

Heisann! Tidligere i dag var jeg barnevakt for lillebroren min, så vi dro en tur til byen for at jeg kunne finne en fin bok å kjøpe til å ha med meg når jeg skal på jobb igjen. Greit å ha noe å gjøre, når det ikke er internett og de andre enda ikke er ferdige, så er det deilig å ligge på lugaren å lese litt. Tidligere har jeg ikke vært så glad i å lese, men andre sine historier inspirerer meg. Derfor valgte jeg denne gangen, å lese om Regine Stokke sin. Jeg postet også et brev til læreren min (håper hun ikke leser dette, slik at jeg avslører det før det dukker opp i postkassa), for å fortelle henne hvilken fantastisk lærer hun er og som hjalp meg utrolig gjennom skoleåret etter ulykken i fjord. Ble en tøff start. I tillegg sendte jeg med noen tilbudsbiletter til Sandefjord-Strømstad med Viking, så om hun vil, kan hun ta turen over de nærmeste dagene og kanskje til og med hilse på meg på dekk 9 i uterestauranten. 


Bleikfisa, vel, noen blir dessverre ikke like fort brun som andre. Jumpsuit fra oxmo, veldig glad i den! Stor og god!


Regines bok og et fint "bilde" til å ha på veggen. Har kikket på det lenge, og også brukt teksten i et innlegg. Det har virkelig stor mening, mener jeg. For tenkt deg hvor lykkelig du ville ha vært, om du mistet alt det du nå har, og fikk det tilbake igjen. Minner meg på hvor heldig jeg faktisk er, til tross for alt det triste og tunge som har skjedd det siste året. 


Og slik ble det, godt plasert over hylla på soverommet. Det var bare en igjen av den, dermed klarte jeg ikke la vær å kjøpe den i frykt for at den er utsolgt når jeg kommer hjem igjen fra jobb. Vil kjøpe en til, å henge ved siden av, men det tar jeg siden - kanskje. 

Nå skal jeg slappe litt av hjemme, før jeg skal ut med noen venninner. Blir koselig. Det er virkelig deilig vær i Risør i dag, så det topper kaka. Var også veldig koselig tidligere i dag i byen med lillebroren min, til tross for en smekk full by med turister pga. "festival". Følte meg som en snill storesøster som dro han med, og kjøpte is til han. Også litt drikke før turen bar hjemover.  Hva er dine planer for lørdagskvelden? 

once upon a time

16.jul.2011 @ 01:43 i Kjærlighet 1 kommentar

Når ting var vanskelig og hverdagen kom med utfordringer, var alltid du personen jeg kunne snakke med. Når folk kun var ute etter å lage bagateller og vanskeligheter, var du personen jeg støttet meg til. Personen som lyttet, og kom med kloke svar, som å la det ligge. Jeg savner det. 

Dagens outfit

15.jul.2011 @ 16:08 i Hverdager 14 kommentarer



Nå løper jeg videre nedover til byen for å møte et par venninner, Været er ikke det fineste i dag, så jeg krysser fingrene for at det går ann å komme seg noen vei i byen i dag og at det ikke er smekk fult med turister. Ha en fin dag alle sammen! 


Haha, måtte bare ha det med. For se hunden vår i bakgrunnen, så søt! 

Ny bluse

14.jul.2011 @ 22:28 i Hverdager 10 kommentarer

Hei igjen! Jeg har laget en avtale med meg selv, at for hver gang jeg drar ut på jobb SKAL rommet mitt være ryddig. Større rotekopp enn meg, må du lete godt etter, derfor er dette i grunn en ganske så krevende oppgave. Men å komme hjem til et rotete rom etter 14 dager jobb, nekter jeg å gjøre igjen. Derfor driver jeg og rydder nå, drar jo straks ut på jobb. Og godt er det, for jeg savner det og gleder meg enormt! 




Se på hu a, sekke ut etter en dag på sjøen og hjemmearbeid, haha! 

Når Rikke var på besøk, fikk jeg en ny bluse av henne som hun følte var litt "meg". Og det hadde hun helt rett i, likte den kjempe godt. Sprader rundt i den nå, mens jeg rydder og synger forferdelig. I tillegg har jeg hengt opp to hyller som har vært nede lenge. En over senga, og den andre inne på tv-rommet. Fornøyd, til tross for litt slagsmål med drillen og skruene!  


"Hvooor fin'a?"

Sommerlig oppdatering

14.jul.2011 @ 13:44 i Hverdager 5 kommentarer

I går fikk jeg ikke til å logge inn på bloggen(?), dermed sier det seg selv at pga. den grunn, ble det ingen oppdateringer. Først vil jeg takke dere alle sammen, som har kommet med fine kommentarer på de fire siste innleggene. Det har vært noen tunge dager for meg, og jeg har kanskje gjort dem ekstra triste selv også. Ikke har jeg vært ute med venner eller lignende. Jeg gravde meg bokstavelig talt ned hjemme, mimrett tilbake og lot kroppen kjenne på sorgen. Godt er det av og til også, og jeg tror det er viktig at man tar seg tid til å gjøre det også. Ikke bare late som om ingenting har skjedd, eller at man er over det, når sannheten er noe annet.

I går derimot, nøt jeg sommeren. Jeg gikk flere turer, både lags kysten og i skogen. Badet og grillet makrell som jeg fikk av noen kjente, og både sløyde og tilberedet den selv. Senere i dag skal jeg ut i båt, og besøke noen sommerturister på en hytte i nærheten. Jeg klarte selvfølgelig å glemme minnebrikken til kameraet mitt hjemme før jeg gikk ut i går, så dessverre har jeg ingen bilder til dere.

Og forresten, nå er det ikke lenge til jeg skal på jobb igjen. Gleder meg! Ha en fin torsdag, og nok en gang: tusen takk for så mange fine kommentarer! Svar skal hver og en av dere få, men nå må jeg ut i solen før den forsvinner!

18 lys brenner for deg.

12.jul.2011 @ 18:15 i Kjærlighet 23 kommentarer

Siden du ikke ble eldre enn 18 år, brenner jeg 18 lys for deg til minne hjemme i stua. Jeg har funnet frem samme bildet jeg holdt rundt i fjord på denne dagen, når jeg fikk verdens dårligste nyhet. To steiner, som er like til dem la på graven din. I tillegg steinene jeg fikk av moren din. Ikke nok med det, men blomster fra Edina og moren står også på bordet, som jeg fikk i dag. Tårene kom da også, når jeg fant dem. Det har dem gjort i så si hele dag. Et år, allerede. Jeg har ikke ord.



Let the nightmare begin - Del 3.

12.jul.2011 @ 17:07 i Kjærlighet 27 kommentarer

Det ble som om alt ikke betydde noe lenger, utenom Marius. Hele situasjonen var fanget i en luftboble. Tid og sted ble glemt, og alt som befant seg utenfor fikk jeg ikke med meg. Det var heller ikke plass til det. Jeg var overfylt. Det tror jeg ikke jeg var alene om. Fra noen timer i forkant, hvor alt var bra, var det utenkelig hvordan hele situasjonen kunne snu til det verste. Kvelden før hadde jeg lagt trygt i armkroken hans, vi så film og spiste godteri. Alt var fint. Perfekt. Helt til noen få sekunder, snudde hele situasjonen. Nå lå han på sykehuset, og svevde mellom liv og død.

Kompisen min som jeg hadde ringt til, kjørte og hentet en god venninne av meg. Det var godt å ha henne der. Vi sjekket nyhetene på internett, over alt fant jeg artikler av Marius og Dorthea. Både store og små, men ingen som fikk opp håpet. Plutselig var jeg alene. Hukommelsen svikter. Mamma hadde gått og lagt seg, i håp om å få noe søvn. De andre hadde også dratt. Men når det var, husker jeg ikke.

Jeg kastet opp bak huset den kvelden. Alt for mange følelser presset på fra alle kanter. Ingenting var under kontroll lenger. Tårene rant i ett. Den følelsen der, vil jeg aldri oppleve igjen. Det å være så hjelpesløs, er ikke annet enn vondt. Uansett hva jeg gjorde, ville det ikke hjelpe han. Og det var kun det jeg ville, men alt jeg kunne gjøre, var å ta tiden til hjelp.

Natten fortsatte videre, og rundt to tiden fikk jeg nok. Jeg klarte ikke roe meg ned hjemme, dermed gikk jeg ut en tur for å prøve å lette på trykket. Jeg ruslet nedover gaten, uten å vite hvor det ville føre meg eller hva jeg selv kunne finne på å gjøre. Jeg gikk ned til sjøen. Der jeg kvelden før hadde kjørt scooteren min inn, for å vente på at Marius som kjørte innover fjorden. Jeg tenkte tilbake, på det som skulle bli noen av de siste timene jeg fikk med han. Marius kjørte båten nærmere brygga, og lurte på om det var her han skulle legge den. Jeg sa nei, men forklarte at det var like ved og pekte nedover fjorden. Jeg smilte til han den kvelden, fra akkurat samme plassen. Nå satt jeg der alene, og tårene trillet.

Senere når jeg hadde kommet meg hjem, la jeg meg på sofaen i stua og skrudde på tven. Jeg fikk melding av en av dem som var på sykehuset, "Be for Marius.", og det gjorde jeg. Jeg sovnet av et lite øyeblikk med et av pleddene over meg, til den dårlige musikken som ble sendt. Klokken var rundt fire, og i mellomtiden fløy helikopteret med Marius i over oss, på vei innover mot Oslo. Plutselig fikk jeg opp håpet. Dem kunne ikke fly han inn dit, uten at han var stabil. Dette kunne bare bety en ting, at det gikk bedre. Og viktigst av alt: han levde.

Jeg satt fortsatt i stuen hjemme, alene. Kikket i veggen, med et tomt blikk. Følte meg helt tom, mens tårene fortsatt trillet. Jeg har aldri grene så mye før, aldri har jeg vært så lei meg. Klokken begynte å nærme seg seks, jeg hadde fortsatt ikke gitt opp håpet. Når var han for lengst kommet frem til Oslo, og jeg håpet på det beste. Lovet meg selv, at uansett hva som skjedde, skulle jeg være jenta hans for alltid. Men det var en liten hake før det kunne la seg gjøre, han måtte våkne.

Rett før klokken sju satt jeg meg forann datamaskinen. Alle tankene som var bygget opp innvendig, måtte ut. Jeg satt meg ned, og for første gang delte jeg med dere, leserene mine, hva som hadde skjedd. Klokken 07.13 var tankene ute, og trykket var litt lettet. Jeg bestemte meg for å gå ned å prøve å få noe søvn. Siden jeg ikke hadde hørt noe mer fra hvordan det gikk med Marius på noen timer nå, regnet jeg med at det gikk fint. Synet mitt hadde snudd fra kvelden. Ettersom de hadde flydd han til Oslo nå, trodde jeg det kom til å gå fint. En dag skulle jeg få holde rundt Marius igjen, kysse han og fortelle han hvor glad jeg er i han.



Jeg lukket opp døren til rommet mitt, alt var urørt fra morningen før. Det så ut, slik jeg og Marius forlot det. Sist gang jeg lå i sengen min, lå jeg der med han. Nå skulle jeg legge meg der alene, uten hundre prosent å vite om jeg noen gang kom til å legge meg der igjen med Marius. Jeg hadde et bilde av han i hånden, og krøp ned i sengen mens jeg holdt godt rundt bilde og hylskrek. Plutselig ringte telefonen min, og jeg samlet meg sammen. Det kan ikke ha vært en lett beskjed å gi, den jeg nå skulle få. Og jeg som trodde den skulle være motsatt av det den var. Først var det litt småsnakk om hvordan det gikk, men så kom spørsmålet om jeg var alene eller hadde noen rundt meg. "Nei, jeg er alene". Jeg ble gitt beskjed om å gå opp til mamma, som lå oppe, men jeg kom ikke så langt før beskjeden om at Marius ikke klarte det kom fra andre enden. Jeg satt meg ned på sengen igjen, spurte om det virkelig var sant. De konkrete ordene av hva jeg sa, husker jeg ikke.

Jeg gikk opp til mamma, ga telefonen til henne mens jeg stod stum i dørkanten. Hun reiste seg opp fra sengen, og tårene kom. Aldri før har jeg sett mamma slik, det var vondt. Ikke lenge etter at hun la på, ringte det igjen. Det var en av legene fra Ullevål sykehus. Hun lurte på om vi ville komme inn en tur, å se han en siste gang. Jeg sa ja, uten en gang å tenke meg om. Uten en gang å vite hvordan jeg skulle komme meg fra den lille byen på Sørlandet og helt inn til Oslo. Men en ting var sikkert, til Oslo skulle jeg uansett hva.

Jeg fikk viljen min, og det skulle bare mangle. Telefonen min ringte i ett på vei inn til Oslo, og en etter en melding kom tikkende inn. Jeg husker ikke hvem som verken ringte eller sendte meldinger, jeg husker bare at det betydde mye selv om det forsterket at det virkelig var sant. Marius var død. Jeg var fremme i Oslo rundt tolv tiden. Jeg opplevde noe der inne ingen vil oppleve med noen dem er glad i. Tårene renner i skrivende sekund. Jeg klarer ikke å fatte at det allerede har gått et år. Et år akkurat i dag, siden jeg så han for aller siste gang. Inne i Oslo for et år siden, husker jeg godt hvor vondt det var, når legen til slutt stoppet og lukket opp den siste døren. Jeg skjønte at det var der han lå, uten å ane hvilket syn som ventet meg. Den følelsen jeg hadde i det jeg gikk bortover koridorene på Ullevål sykehus den dagen, er ikke til å beskrive.

Jeg vet ikke hvordan man skal beskrive synet av å se sin døde kjæreste ligge fredfull i en sykehus seng, et døgn etter at han hadde lagt i min seng. Men en ting skal dere vite, han var så pen der han lå. Akkurat som om han sov, og det var jo nettopp det han gjorde. Forskjellen denne gangen, var kun at han aldri mer ville våkne. Jeg snakket litt med han, strøk han på kinnet og i pannen før kysset han en siste gang i pannen.

Jeg vil ikke gå noe mer inn på den dagen på sykehuset. Det er tøft, og fortsatt helt uvirkelig. Jeg husker det som om det var i går, men merker på kroppen at det er veldig lenge siden jeg har sett han nå, holdt rundt han, sovet med han og kysset han. Og for hver dag som går, blir det bare lenger og lenger.

Det eneste jeg kan si, er at jeg husker at jeg ikke ville dra hjem den dagen. Jeg ville ikke dra fra sykehuset, ville ikke dra fra Marius. Jeg hadde tusen spørsmål i hodet, hva som kom til å skje med han nå og hvor han ville befinne seg før begravelsen. Spørsmål jeg den gang ikke hadde svar på, fordi jeg ikke hadde hatt behov for det tidligere. Det siste jeg husker fra den dagen, er at jeg og mamma holdt hverandre i hånden nesten hele veien hjem fra Oslo. Vi stoppet også i Sandefjord, på Fokserød for å spise litt. Jeg tror ikke jeg fikk i meg så mye mat der og da, matlysten var ikke tilstede.Og fortsatt, et år etter, når jeg kjører forbi eller er i nærheten av den spiseplassen, får jeg frysninger. Den minner meg tilbake til nettopp denne dagen for et år siden.

Etter at vi dro fra Fokserød i Sandefjord og var på vei hjem, svikter hukomelsen min. Jeg har ingen anelse om hva jeg gjorde i det jeg kom inn inngangsdøren. Men en ting er sikkert, tårene rant og jeg var utslitt. Jeg husker også at jeg satt med tanken om hvor urettferdig og rart det var. At for bare et døgn siden, var alt bra. Da levde han, mens et døgn senere var han død. Borte for alltid.



En siste ting før jeg avslutter det jeg ville kalle den verste dagen i mitt liv hittil, er en sang som ble spilt på radioen både til og fra Oslo. Den fikk tårene til å komme litt ekstra, det gjør den fortsatt den dag i dag.

♥ Tenn et lys for Marius i dag. Den fantastiske gutten min, som ikke fikk bli eldre enn 18 år pga. noen få sekunder, som kunne ha endrett alt.

Let the nightmare begin - Del 2.

11.jul.2011 @ 17:02 i Kjærlighet 16 kommentarer

Vekkeklokken min ringte 09.30. Jeg våknet med en gang, og kikket på Marius som fortsatt lå og sov. Jeg utsatte vekkeklokken en halvtime til, og krøp inn i armkroken til Marius igjen og holdt rundt han. Bare en halvtime til, gjorde ingenting. Det var fortsatt en time igjen til barnedåpen begynte. Jeg sovnet igjen, og vi begge våknet denne gangen av vekkeklokken 10.00. Jeg skrudde den av, og vi ble liggende i sengen å holde rundt hverandre og småkose. Mamma begynte å rope på meg, og plutselig hadde jeg ikke så god tid lenger. Jeg fant frem sminken, og dro ned speilet fra veggen. Marius lå fortsatt på samme plassen i sengen, inntil veggen. Jeg satt meg i enden av sengen, og begynte å sminke meg. "Se, jeg har ikke noe skille nå. Du ser ikke at jeg har det på meg?" sa jeg til han, etter at jeg hadde tatt på meg foundation. "Neeei", sa han og vi smilte til hverandre før jeg hoppet opp av sengen og dro på meg den lilla kjolen min.

Jeg begynte å rette håret mitt, og Marius stod opp fra sengen, dro på seg klærene sine og pakket tingene. Mamma begynte å bli ganske klar til å dra nå, og spurte om jeg ikke snart var ferdig. Vi gikk ut i gangen, og jeg småstresset med å finne skoene mine. De andre var ferdige og klare, og ventet bare på meg, selvfølgelig. Slik er det alltid. Marius stod i innergangen, mens jeg løp frem og tilbake for å finne skoene mine. Endelig fant jeg dem, og vi dro hjemme fra. Det regnet ute, så vi skyntet oss fra døren og til bilen. Lite viste noen av oss om at denne gangen, ble siste gangen Marius sov over hos oss. Siste gangen, har gikk ut den døren. Aldri mer, ville vi få se han hjemme.

Vi svingte nedom havna, ved båtplassene. Stoppet akkurat i det man kan kjøre inn til selve plassen. Porten var låst, så vi kom ikke lenger. Mamma spøkte med at Marius bare kunne være med i barnedåpen om han ønsket det, han kunne låne en av kjolene til mamma. Han lo seg unna det, og tok det som en spøk. Det gjorde jeg også. Men det viste seg i ettertid, at han bare kunne ha blitt med. Kanskje ting ville ha vært annerledes, hvis han faktisk gjorde det? Marius lukket opp døren, og var på vei ut. "Kom her da, må ha hadekos" sa jeg ivrig fra forsetet. "Jaja, skal bare ha tinga mine". Det regnet forsatt, og jeg lukket opp døren til bilen og stakk hodet ut. Marius kom imot meg. Ga meg en hadeklem, og kysset meg et par ganger før vi sa hade til hverandre og jeg lukket døren. I løpet av de små sekundene, hadde mascaraen allerede lurt seg litt under øynene mine og håret mitt var ikke lenger like rett. Men i timene fremover, ville det vise seg at om jeg kunne hatt et ønske, ville det ha vært å spolt tiden tilbake til akkurat de sekundene.

Mamma rygget bilen bakover og kjørte videre på vei mot kirken. Jeg snudde meg fra forsetet, og kikket tilbake på Marius som gikk bortover mot båten med den blå stripete genseren sin og posen i den ene hånden. Han så fornøyd ut, selv om han hadde nevnt i bilen at han ikke så fremover mot å kjøre båt tilbake til hytta i det været. Når Marius var ute av syne, snudde jeg meg. Jeg snudde meg fremover igjen, uten å vite at akkurat de sekundene jeg nettopp hadde opplevd å se Marius nå, var siste gangen jeg ville få se han levende.

Dåpen av kjempe koselig. Både i kirken og etterpå. Det var mange fra familen der, jeg tror vi var så si alle sammen. Pluss mange venner og andre små krabater. Vi ble servert snitter, som mamma og kusinen min hadde smørt kvelden før. Jeg skulle egentlig være med å smøre snittene kvelden før, men siden Marius skulle sove over, droppet jeg det. Kanskje like greit, for uten fred og fare, ble det siste kvelden jeg fikk med Marius.

Mot slutten av dåpen, begynte jeg å kjenne kiling i magen. Nå skulle jeg hjem, og kanskje treffe Marius igjen før han dro hjem. Jeg ringte han i det vi skulle til å gå. Kom med ideèr om at jeg kan ta scooteren ut til han, eller kanskje sitte på med besteforeldrene mine som bor et par hundre meter i fra hytta. Han og Martin, som også var på hytta nå, så lenge Dorthea var på jobb, var ute i båt en tur. De var på vei innover mot hytta, siden det ikke var så mye bensin igjen. Martin skulle også til å dra straks, siden han skulle hente Dorthea på jobb et stykke unna. Det ble en del surr. Det var veldig mange på hytta akkurat der og da, så det ville bare ha blitt stress. Det endte med at jeg satt på med mamma hjem igjen.

Klokken nærmet seg fem, og jeg hadde skiftet fra kjole til annet tøy. Jeg avtalte med noen venner å møte dem, så jeg var klar til å dra ut med scooteren min. Mamma ropte på meg fra verandaen, og lurte på hvor jeg skulle. Plutselig ringte telefonen min, "<3 gutten min", stod det. Det var Marius. Han fortalte at faren så gjerne ville at han skulle være på hytta med dem, før de dro hjemover. Han forklarte, og sa at han kom nedover igjen neste helg, så da skulle jeg møte han da. Det lovet han. Og når først Marius lovet noe, holdt han det. Det var ikke ofte han gjorde det, heller ikke ofte at han planlegget noe i forveien. Men så lenge han lovet å komme neste helg, var det ikke noe stress. Vi sa hade til hverandre, og jeg sa at jeg var veldig glad i han. "Veldig glad i deg også", ble den siste setningen jeg hørte fra Marius.

Vi sendte noen meldinger til hverandre i sjutiden samme kvelden, og Martin hadde dratt. Det var ikke noe mer enn det, og jeg koset meg med vennene mine samtidig. Akkurat da, når jeg samtidig sendte meldinger med Marius, var jeg hos en kompis av meg som akkurat hadde kommet hjem fra Svergie. Senere dro jeg bort til en venn av meg og så den andre filmen som jeg og Marius ikke fikk sett kvelden før. Plutselig ringer mamma rundt ti-tiden, og lurte på hvor jeg var og om jeg ikke kunne komme hjem. Mas tenkte bare jeg, og brydde meg ikke om det. Ikke lenge etter, ringte hun igjen og lurte på hvor jeg var og sa at jeg måtte komme hjem med en gang. Jeg gjorde som hun sa, og tok med meg tingene mine klar for å sette meg på scooteren. Plutselig ringer telefonen min igjen, denne gangen var det bestefar. Han lurte på hvor jeg var han også, og sa at jeg måtte skynte meg hjem til mamma med en gang. Først da, når bestefar ringte, skjønte jeg at det var noe galt. Jeg kjørte på vei nedom kiosken jeg og Marius hadde lånt filmene, for å levere dem. I tankene mine, grublet jeg på hva det kunne være. Om jeg hadde gjort noe galt, hva som var så viktig siden jeg måtte komme hjem med en gang. Hvertfall så lenge bestefar ringte, og sa akkurat det samme.

I det jeg parkerte scooteren på utsiden av huset, grublet jeg fortsatt på hva det kunne være. I det jeg kom innenfor døren, ropte mamma på meg og sa at jeg måtte komme opp i stua. "Hvorfor det?", spurte jeg henne, og gikk opp trappen uten å skjønne hva som kunne være så viktig. "Sett det ned litt", sa mamma, mens jeg fortsatte små irritert "Nei, hva er det som er så viktig?". Hun satt stivfrossen i sofaen, tydelig litt forvirret på hvordan hun skulle fortelle meg den neste setningen. "Dorthea .. og Marius, har vært ute å kjørt på crosseren". Jeg skjønte det med en gang, og brøt sammen. Skrek, og tårene kom. Noe hadde skjedd dem. Mamma fortalte at dem begge lå på sykehuset. Hvordan det går med dem, viste hun ikke. Det eneste hun viste, var at det var alvorlig. De minuttene der, er de verste jeg noen gang har opplevd. Plutselig viste jeg ikke, noen timer senere fra jeg hadde kysset og snakket med Marius, om han i det hele tatt levde. Det samme med bestevenninnen min. Jeg ante ikke, om jeg noen gang fikk snakket og vært med dem igjen. Jeg ante ikke, om dem kom til å overleve. Det gjorde ingen, akkurat der og da.

Fra den beskjeden der, mistet jeg tid og sted. Det eneste jeg husker, er at telefonene gikk i ett. Jeg ringte en kompis av meg, og fikk presset frem at han måtte komme. Han hørte på meg at det var noe alvorlig, og kom med en gang. Plutselig var det veldig mange hos meg. Jeg husker ikke hvem, og jeg husker ikke hva vi snakket om. Det eneste jeg husker, etter at vi fikk beskjed om at Dorthea ville klare seg, var at mine tanker om Marius var motsatt. Jeg var sikker på at Marius ikke ville klare det. Jeg vet jeg burde ha tenkt annerledes, og heller trodd at han kom til å klare det. Men noe sa inni meg, at dette går ikke bra. En av de andre som var hos meg, fortalte meg at det går fint. Legene er så flinke nå i disse dager, at han overlever. Jeg klarte ikke tro på det. Jeg trodde ikke de kom til å klare å redde han, og i timene fremover, ville det vise seg at jeg hadde rett.

Let the nightmare begin - Del 1.

10.jul.2011 @ 13:27 i Kjærlighet 14 kommentarer

Om vi skrur tiden tilbake, skinte solen i fjord like fint som det den skinner i år også. Bortsett fra at det var litt varmere, og ikke fult så mye vindt. Lille byen Risør, var full av sommerturister - som alltid. Jeg var på jobb på den lille restauranten i byen, la opp salater og lagde pizzaer halve dagen. I tillegg småting, slik som å fylle dressingflaskene før jeg var ferdig for dagen. Jeg var ferdig klokken fem, i restauranten satt eksen min og ventet på meg. Det var overraskende. Men jeg var glad for å se han, glad for at etter et to år langt forhold, kunne vi fortsatt være venner.

Jeg tok scooteren min, mens han gikk bort til en av kioskene i byen der vi møttes etter jobb. Parkerte der, og sendte melding til Marius for å spørre hva han holdt på med. Han og en av de gode kompisene hans, hadde tatt båten over til byen og var på kiwi. 5 minutter gange utenfor selve sentrum. Marius og Martin, kompisen hans, kom gående nedover mot byen. Jeg kjente dem igjen på avstand ved rutebilstasjonen, Marius hadde på seg den svarte og hvite DC t-shorten jeg hadde kjøpt til han. Jeg og eksen min møtte dem ved kinoen, før vi ruslet nedover mot byen igjen. Jeg tok hånden til Marius, og var sjelegald for å se han. Det var lørdag, og i natt skulle han tilbringe kvelden hos meg. Kvelden før, hadde han sovd over på hytta. Men siste kvelden før han skulle dra hjem, sa han ja til å være hos meg.

Vi ruslet ned på Ica, Marius var innom der en tur, mens jeg ventet på utsiden. Han kom ut igjen ikke lenge etter, og vi gikk bortover mot båten hans. Satt litt på bryggen like ved, snakket om kvelden fremover hvor jeg skulle møte han siden. Solen skinte fra skyfri himmel, og jeg gledet meg til å være alene med han igjen etter flere harde jobbdager. Han skulle ringe når han dro fra hytta med båten, så skulle jeg møte han i byen slik at vi kunne leie film og kjøpe noe godteri.

Ikke lenge etter, var Marius og Martin på vei utover mot hytta igjen. Og jeg var på vei sammen med eksen min opp til han. Han ble kjørt av en kompis av meg, mens jeg tok scooteren. Vi var der en liten stund, før vi dro opp til venninnen min, Malin, som hadde besøk av noen folk. Det var koselig der, som alltid. Men jeg klarte ikke la vær å glede meg til tiden gikk, og Marius skulle komme. Jeg sendte han en melding, for å mase litt, og han sa at han kom snart. Han skulle bare spise ferdig først. Litt etter, fikk jeg melding av han at han dro med båten nå. Jeg reiste meg straks fra sofaen til venninnen min, og skyntet meg ut. Eksen min dro også da, som var med opp dit. Jeg kjørte han hjem, på scooteren. Det var siste gangen, uten å vite om det der og da, før valget ville være helt annerledes. Aldri om jeg noen gang skulle ha et menneske bak på der igjen. Jeg fortsatte ned mot byen, og stoppet litt ved den ene fjellsiden, hvor jeg kikket utover mot fjorden for å se om jeg så han. Det gjorde jeg ikke, så jeg regnet med at han var lenger på vei enn meg, så jeg skyntet meg ned mot byen for å møte han.

I byen møtte jeg han med to av kompisene mine, hvor de satt på en benk ved brygga og snakket. Marius ventet på meg. Og rett nedenfor, lå den lille båten hans fortøyd. Etter litt, kom også en venninne av meg, og vi gikk bort til den ene kiosken i byen for at jeg og Marius skulle leie film. Vi leide to filmer. Den ene fikk vi låne gratis, for dem som jobbet der, mente den ikke funket lenger. Men siden jeg hadde så lyst til å se den, fikk vi låne den gratis med hjem å prøve. Vi kjøpte også litt smågodt, og sørlandschips. Det ligger fortsatt på rommet mitt. I dag er det akkurat 1 år gammelt. Jeg har vurdert et par ganger, å kaste smågodtet som består av sureting, som Marius var så glad i, uten å kommet noe lenger. Det er her fortsatt.

Tilbake ved båten til Marius igjen, gjorde vi en avtale at jeg skulle kjøre kystlinjen rundt til båtplassene våre, mens han tok båten, slik at jeg kunne vise han hvor han skulle legge den. Det var greit for stefaren min at han la den ved de andre båtene våre, men siden han ikke viste helt hvor det var, måtte vi gjøre det slik. Marius satt seg i båten, og begynte å kjøre ut av Indrehavn i Risør, mens jeg kjørte scooteren rundt kystsiden. Vi holdt øye med hverandre, og jeg hadde en god følelse hele veien. Sommerfuglene i magen kriblett. Det var nå blitt juli, og vi hadde holdt på og oppført oss som mer enn bare gode barndomsvenner siden november-desember, men fortsatt kilte det i magen kun ved bare tanken av gutten.

Etter at jeg hadde kjørt så langt som jeg kunne med scooteren, løp jeg bort til båtplassene våre for å sørge for at Marius ikke forsvant lenger inn i fjorden. Heldigvis så han meg, og svingte inn mot der jeg stod. Han surret litt med hvor han skulle legge båten, og mens jeg som ikke kan forklare i det hele tatt, prøvde å vise. Det endte med at jeg måtte gå helt bort til båtplassene, og da skjønte han det. Vi ruslet bortover mot scooteren min, og jeg kjørte sakte ved siden av. Pga. politi, satt han ikke bakpå. Men jeg sa til han, at i det vi svinger opp gaten min, kan du få sitte bakpå. Der møter vi nok ikke noe politi. Det var greit. Likefør vi kom så langt, møtte vi et par kompiser av meg. Vi ble stående å prate en stund, og akkurat i det dem gikk, kom den røde bilen til Martin rundt hjørnet. Det var uventet, og ikke planlagt å møte dem nå fra vår side. Men tydeligvis hadde Martin og Dorthea tatt seg en kjøretur, koselig var det å møte på dem. De stoppet bilen, og i stedenfor at Marius skulle sitte på med meg den siste biten, kjørte de han opp til meg. Jeg snudde scooteren, og kjørte forann dem i forveien. Tok en snarvei, og utrolig nok kom jeg før dem opp derfra også. Selv om det var en enveiskjørt gate, noe jeg lærte i ettertid. Flaks hadde jeg også, for det var bare akkurat at jeg kom forann dem.

Vi ble stående å prate litt, men ikke så lenge. Jeg var ganske så glad, kall det kanskje hyper der og da. Jeg og Dorthea tulla med Martin og Marius. Marius skulle fortelle han noe, mens vi bare avbrøt han, lettere sagt meg. Det var bare en uskyldig spøk, og for meg er den gull verdt. Uten å vite om det, den kvelden vi stod på utsiden av huset mitt, meg og Marius på grusen til innkjørselen og Martin og Dorthea ved bilen i veien, var det dessverre siste gangen vi fire var ordentlig samlett uten å ane hva det neste døgnet hadde å tilby. Men Martin og Dorthea skulle videre. I det de skulle til å kjøre, roper jeg ut, "nei, potetgullet!" i panikk for at dem skulle kjøre avgårde med det innhandla som jeg og Marius skulle kose oss med utover kvelden. Marius ristet litt på hodet, det var bare potetgull. Ikke noe stress. Men jeg fikk det ut av bilen, og trygt inn på rommet mitt. 

Vi hentet tven min inn på soverommet, rigget i stand slik at den stod perfekt plasert mot senga. Vi skrudde på filmen, "Fangene i Auschwitz", som vedkommende i kiosken mente ikke funket, men det gjorde den. Så vi så den. Jeg trodde i grunn filmen skulle være helt annerledes. Men det viste seg at gjennom hele filmen, satt dem kun i en av brakkene og snakket om krigen. Jeg skjønte på Marius, at for han var kanskje ikke filmen heller så gøy. Jeg lå ytterst i senga, her jeg ligger nå også i skrivende stund. Mens han lå innerst, nærmere sagt midt i og holdt rundt meg. Innerst var han sin "plass", selv om jeg egentlig likte best å ligge der, men når han var på besøk, var det han sin plass. Vi spiste potetgull, godteri og drakk cola som jeg hadde stjelt fra stefaren min. Etterhvert la Marius seg ned på brystet mitt, plutselig ble det veldig stille. Jeg skjønte han hadde sovnet, men spurte om han var våken. Det var han, men plutselig ble det veldig stille og rolig igjen. Jeg lot han sove gjennom resten av filmen. Det gjorde ingenting at han sovnet, det var så koselig å kjenne han inntil meg, rundt meg. Når filmen var over, med verdens dårligste slutt, skrudde jeg av tven og la ned godteriet. Marius våknet litt til. Klokken var blitt mange, og jeg skulle opp tidlig pga. barnedåpen til sønnen til kusinen min morgen etter. Derfor kysset vi hverandre natta og la oss. Vi begge var temmelig trøtte og slitene, etter en lang dag. Jeg krøp inn i armkroken hans og holdt rundt han ved magen før jeg sovnet ved siden av han for siste gang, uten fred og fare for hva morgendagen hadde å by på. Den andre filmen vi leide, fikk vi aldri sett sammen.



Grunnen til at jeg skriver det her, er at som dere kanskje forsår at i dag, er det jeg akkurat nå har delt med dere, et år siden skjedde. Jeg husker det som om det var i går. Men i frykt for at dagen vil bli mer og mer glemt med årene, noe jeg ikke vet, vil jeg ta vare på mest mulig. Noen forferdelige dager går meg i vente, og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg, hvordan jeg skal oppføre meg osv. Helt utrolig at i dag, er det et år siden jeg sovnet i armkroken hans for siste gang. Forteller mer i morgen. 

Klein situasjon

09.jul.2011 @ 22:44 i Egne meninger 7 kommentarer

Beklager for dårlig blogging i det siste, men en ting dere virkelig skal være glad for, er at dere ikke er meg akkurat nå. Det er snart et år siden Marius døde, og jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg eller noen ting når den dagen kommer. Hvordan tanker jeg kommer til å ha, og hvordan magefølelsen kommer til å være til mandag. Da det er akkurat et år siden jeg våknet i armkroken hans, for siste gang. Det er tydelig at fremtiden har flere vanskelige situasjoner å utfordre meg med også. En sjokkerende og skuffende nyhet om at bestevenninnen min holder på med eksen min som jeg var sammen med i to år, fikk jeg også slengt i trynet for noen dager siden. Hvordan jeg skal forholde meg til det, vet jeg heller ikke. Men jeg har en vond magefølelse på at med tiden, vil ikke vennskapet en gang være som det en gang var. Vond følelse på at jeg kommer til å miste henne, også. Hvis det blir mer seriøst, og det virkelig går opp for meg at nå er det hun som er sammen med gutten som jeg delte 2 år med. Hvordan reagerer og forholder man seg til noe slikt? Kaos. I tillegg går jeg rundt som en fattig tigger i mine 14 dager. Det er for dårlig, når jeg egentlig er den personen som tjener mest i huset akkurat nå. Men lønningen, har jeg selvfølgelig ikke fått enda.

Heldigvis er ikke hverdagen bare rot. Jeg har det kjempe fint med Rikke, og de andre herlige venninnene mine som jeg har tilbringt de siste dagene med. Det har selvfølgelig vært mye snakk om alle forandringene som fremtiden byr på, ikke at det hjelper. I tillegg har jeg et lite gullkorn i hverdagen, som bringer frem smilet.


I tillegg, savner jeg denne jenta utrolig mye i hverdagen. Har ikke ord på hvor mye som faktisk har forandrett seg de siste mnd.

me heart you

09.jul.2011 @ 21:49 i Blogg 8 kommentarer

Nå har jeg sniket meg inn på bloggen til Katrine, igjen! Haha. Har vært hos henne siden torsdagen, storkoser meg like mye vær gang. Skal hjem allerede imorgen, dagene går så fort når jeg er med henne! Etter ulykken til marius har jeg vært i en kjempe stor sorgsprosess, og Katrine lyser opp mye av min hverdag. 

Men nok om dette, det jeg skal fram til er at jeg setter utrolig stor pris på deg Katrine! Er så godt og være med deg, vi kan snakke om Marius på en måte jeg ikke kan med noen andre venninner, og det er så utrolig godt. Kan ikke helt få sagt ord på det! Og er så glad for at vi har hverandre. Er veldig glad for og at vi fikk bli kjent med hverandre, men kanskje på litt feil måte, at vi begge mistet den beste gutten i hele verden. Men han lever i hjertene våre' alltid!!!

Du er en jente som er virkelig gull verdt, ikke rart Marius valgte deg!! :) Jeg er superdupermega glad i deg snuppami!

- Love Rikke Oline Tveit

Sommeridyll på Sørlandet

09.jul.2011 @ 20:28 i Hverdager 8 kommentarer

Så si alle dagene jeg var på jobb, skinte solen og været var nydelig og varmt! Selvfølgelig blir det helt omvendt når jeg kommer hjem. De siste dagene har det kun vært dårlig vær og overskyet. Stopper ikke meg, for jeg har fri og litt gøy må jeg finne på. Bortsett fra at det beste jeg faktisk vet, er å ligge halve dagen i senga å sove lenge. Men så lenge jeg har besøk av Rikke (kusinen til Marius - noe jeg har hatt siden torsdag), må vi finne på litt sprell. Her om dagen badet vi, i dag har vi vært en liten tur i byen og tilbringt masse tid med de andre venninnene mine. Senere i kveld skal vi være barnevakt. Utrolig at jeg faktisk er blakk, når jeg også er den som tjener mest her i huset akkurat nå. Gjort noe gøy hittil i sommer?


Rikke og Dorthea. Første badet mitt i år, egentlig. Bortsett fra det i russetiden, som jeg egentlig ikke teller med.

Hjemme igjen - Oppdatering

07.jul.2011 @ 13:53 i Jobb 11 kommentarer

Hei! I går kom jeg hjem til lille Risør igjen, og mine 14 dager fri er godt i gang! Har hatt det veldig fint på jobb de 14 dagene jeg var der, og jeg gleder meg til å komme tilbake igjen! Trives utrolig godt med hver minste person jeg jobber med! Dagen jeg var ferdig på jobb, dro jeg ut med noen av dem jeg jobber med +en gjeng til fra Sandefjord, var utrolig koselig! Sov over hos en av matrosene med Julie, og fikk servert god frokost dagen etter. Senere dro vi inn til Sandefjord for å kikke litt i byen, før jeg dro hjemover mot Sørlandskysten.


Meg og Julie, på vei innover til Sandefjord. Venter på Glenn i bilen, som var en smule treig.


Snikbilde av Glenn, som endelig kom!


Savner litt luggisen min, men om 14 dager til er jeg tilbake! Her klar for filmkveld med to av dekksguttene og Julie, koskos!


Fikk også gave av Thomas, han andre kokken jeg jobber med i uterestauranten, den dagen jeg skulle dra. Pakket den opp og fikk et utrolig stort smil rundt munnen, oppi der lå en Dior parfyme jeg egentlig hadde planer om å kjøpe selv. Men Thomas og Julie sørget for at jeg slapp det, herlige mennesker!

Fortsatt ligger jeg i sengen min, enda ikke stått opp. Utrolig deilig, sove lenge for en gangs skyld. Senere i dag skal jeg være med bestevenninnen min, Linn Kristin. Vet ikke hva planen er, men her skinner sola og været er varmt, så det blir nok ikke vanskelig å finne ut. Senere i kveld kommer Rikke, kusinen til Marius, og jeg gleder meg enormt til å se henne igjen, savner henne veldig. Savner dem begge. Ha en fin dag alle sammen. Prøvde på en liten oppdatering, en smule rotete men.

Skal du noe kos i sommer? 

Et år nærmer seg.

02.jul.2011 @ 00:29 i Kjærlighet 9 kommentarer

Jeg er fortsatt på jobb, men nå er det ikke mange dagene igjen. Til tirsdag er jeg ferdig, skal tilbringe kvelden med et par av matrosene og en venninne, "feire" at nå er det fri i 14 dager. Jeg gleder meg, det blir koselig. Jeg gleder meg til å sove i min egen seng igjen, lenge. Slappe av å møte vennene mine igjen hjemme. Men det er en ting jeg ikke ser frem til. Den tiden som foregår nå, er tung. Denne helgen, er det et år siden jeg opplevde noen av mine siste dager med Marius. Den siste ordentlige helgen, vi hadde sammen. 11 juli er det et år siden jeg våknet i armkorken hans, siste gang. 11 juli, er dagen har kræsjet og hele livet snudde om. Den 12 juli 2010, ble han erklart død. Det var ingenting mer de kunne gjøre, etter utalldige forsøk på gjennopplivning. Han var sterk, men ikke sterk nok. Skadene ble for store.

Det er rart å tenke på hvor fort tiden egentlig har gått. Et år nærmer seg allerede, men fortsatt husker jeg det som om det var i går. Slik tror jeg det alltid vil være, de dagen blir nok neppe glemt. Fortsatt, tenker jeg på han hver eneste dag. Savner han, savner kjærligheten og den tryggheten det var i mellom oss. Det er rart hvor mye et par sekunder, kan sette en stopper for alt det jeg trodde fremtiden hadde å tilby.



  • Dere kan følge bloggen min på facebook ved å søke etter den i søkefeltet på facebook. Skriv inn katrineped.blogg.no - Der kan dere få oppdatering om de nyeste innleggene og litt andre ting.
  • Grunnen til dårlig blogging, kan fort komme pga. av jobben min. Derfor står de neste periodene når jeg jobber og ikke her. Fremover er jeg på jobb mellom 28-12 oktober, etter det er det 14 dager fri og dermed full blogging igjen. Men selvsagt får dere oppdateringer så ofte jeg kan når jeg er på jobb også!

Widgets







Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits