Forsiden Om meg Media Videointervju Følg meg på jobb> Hjemme!

Kategori: Kjærlighet

2012 kunne ikke startet bedre!

25.des.2011 @ 16:34 i Kjærlighet 18 kommentarer

Jeg kan ikke gjøre annet enn å bare smile meg gjennom dagene. Jeg har det så utrolig bra! Vennene mine er fantastiske, familien er super og kjæresten er helt fantastisk! Så snill og god gutt, hadde jeg ikke turt å drømme om en gang. Han gjør dagene så utrolig mye bedre! Jeg er så heldig som møtte han. Og nå som vi går i møte med et nytt år, kan jeg med hånden på hjerte si at jeg ikke kunne gått inn i det nye året bedre. Fantastiske Glenn, og flytting i januar når jeg kommer hjem igjen fra jobb. Jeg gleder meg så vannvittig mye til å pakke sammen rommene mine her hjemme hos mamma å flytte inn i et hus (!!!) med bestevenninnen min! Vet nesten ikke hva jeg skal skrive, jeg har det så utrolig bra og det er ikke til å legge skjul på! Glenn er så respektfull, og fortjener all den skryten han kan få. Ettersom fortiden min er bygget på mange vonde minner jeg ikke unner noen, betyr det så utrolig mye for meg at han er som han er. Helt unik. Han er virkelig spesiell. Og jeg gleder meg til å tilbringe kvelden med han og gode venner i dag, så jeg for nesten hive på meg noe sminke. Ha en fin kveld videre! Og jeg håper dere hadde en koselig kveld i går også!

Gratulerer med dagen, Marius.

16.des.2011 @ 11:25 i Kjærlighet 10 kommentarer

I dag er det et år siden vi opplevde bursdagen din for første gang, uten deg. Og det er to år siden vi hadde den for siste gang, sammen. Men i dag er det to år siden du ble 18, og av en urettferdig grunn ble du ikke eldre. I dag er det andre bursdagen din, uten deg. Jeg vet det er mange som grubler på hvorfor dette måtte skje deg. Hvorfor akkurat du måtte bli borte. Det er dessverre et spørsmål som aldri vil bli besvart. Det er din dag i dag, det skulle hvertfall ha vært det. Du skulle ha fylt 20 år i dag. Rart å tenke på hvor voksene vi egentlig er på vei til å bli. Eller jeg, så lenge det ikke er noe deg lenger, eller oss for den saks skyld. Jeg syns ikke det er lenge siden du var 12, og skulle lære meg å skyte med luftgevær og snekre. Nå er du her ikke en gang lenger. Det begynner å nærme seg ti år siden vi fløy rundt i lille Trollbergvika, utenfor Risør, som to udødlige småtroll som utfordret oss litt lenger enn hva unger på den alderen burde gjøre. Det rart å tenke på. Og det er rart å tenke på at vi nærmer oss med stormskritt to år siden jeg så deg for siste gang. Ikke at jeg viste den gangen. Uansett hvordan folk fra utsiden vrir og vender på det, er det bursdagen din i dag. Og vi ses til kvelden, Marius, så godt det lar seg gjøre. Gratulerer med dagen, som dessverre aldri ordentlig kom.

This years love

15.des.2011 @ 10:44 i Kjærlighet 4 kommentarer




Heaven knows it's high time.
I've been waiting on my own, too long.
When you hold me like you do,
it feels so right.
Start to forget how my heart gets torn,
when that hurt gets thrown.

If you love me got to know for sure.
Cuz' it takes something more this time,
then sweet, sweet lies.
Before I open up my arms and fall losing all control.
Every dream inside my soul,
when you kiss me on that midnight street.
Sweep me off my feet.
Singin' ain't this life so sweet?
This years love had better last

Don't you notice life goes on.

Kjærlighet.

21.nov.2011 @ 11:46 i Kjærlighet 5 kommentarer

Jeg elsker denne "kjærlighets oppskriften"! Jeg har utrolig lyst til å være litt kreativ med denne teksten så fort jeg kommer ut av de fire veggene hjemme! Flytte planene ligger i bakhodet, med en fantastisk person. Skal ikke avsløre for mye, for vi har ikke funnet noen leilighet enda. Risør har ikke det beste utvalget, kun én leilighet ligger ute på finn.no. Uansett var ikke teksten ovenfor søt? Sikkert mange av dere som har sett/lest den før!

Beautiful

12.nov.2011 @ 02:21 i Kjærlighet 5 kommentarer



"Good morning beautiful, how was your night? Mine was wonderful with you by my side. And when I open my eyes to see your sweet face, it's a good morning, beautiful day.I never worry if it's raining outside, cuz in here with you boy the sun always shines."

Farvel til sorgen, og god morgen til lykkerusen!

25.okt.2011 @ 22:55 i Kjærlighet 3 kommentarer




The stars lean down and kiss you, and I lie awake and miss you. Pour me a heavy dose of atmosphere, cause I'll doze off safe and soundly. But I'll miss your arms around me. I'd send a postcard to you, dear. Cause I wish you were here. I'll watch the night turn light blue, but it's not the same without you. Because it takes two to whisper quietly. The silence isn't so bad. 'Til I look at my hands and feel sad, cause the spaces between my fingers are right where yours fit perfectly!

Nydelig sang!

16.okt.2011 @ 21:52 i Kjærlighet 0 kommentarer



Jonas Alaska som spilles trutt på radioen for tiden, hvertfall slik jeg har fått det med meg, har utrolig mange fine sanger. Utrolig deilig å høre på, hvertfall på en søndag med en spekket full helg med morro og lite søvn. Hør sangen over selv, hører på den selv for femte gang på rad nå, nydelig.

Beklager.

14.okt.2011 @ 20:15 i Kjærlighet 6 kommentarer

Jeg har ikke hatt nett de siste dagene, det har det vært veldig dårlig med. Ikke vet jeg hvorfor heller, jeg skal ha nett så si over alt med mobilen min men(?). Så bekalger for ingen oppdatering. Uansett, i går dro jeg til besteforeldrene mine. Til Trollbergvika, der alle slags minner fra både barndommen og den siste tiden med Marius har tatt form. Også den plassen, som er fylt med en tristhet og uvirkelighet som aldri skulle ha funnet sted. Der ulykken fant sted. Jeg syns det er rart å være der, å vite at han aldri mer vil være der. Samtidig er plassen fylt med et nærvær av han. Vanskelig å forklare, det er bare så uvirkelig å være der når jeg merker at noe mangler. Et tomrom som aldri vil bli fylt. Det var godt å være der igjen, men skulle gjort alt for at han også var der. Snike seg ut om natten, og tilbringe kvelden med Marius ville virkelig vært fint. Akkurat som før.


Så mange minner, fra denne perfekte lille idylliske plassen. Men savner gutten min mer enn noe annet. Det er ikke det samme lenger, noe det heller aldri vil bli. Utrolig trist.

Det blir ikke bedre med tiden.

19.sep.2011 @ 19:21 i Kjærlighet 5 kommentarer

Klart det blir det, i enkelte tilfeller. Men når det kommer til mitt ståpunkt, blir alt bare klarere og klarere. Nok en vinter alene, uten han jeg så inderlig skulle ha delt den med. Det er snart to år siden snøen falt for siste gang for oss sammen. Tiden har gått alt for fort, om jeg bare kunne spolt tilbake. Jeg savner han hver eneste dag. Det er så mye jeg ville ha endret på, og så mye som aldri ville ha skjedd om bare han hadde vært her. Vennskap ville ha overlevd og sorg ville fortsatt ha vært et fremmedpunkt - det kunne jeg ha klart meg uten. Men det er kanskje en mening med det? Tviler. 

Det kan bli vanskelig å legge ned bloggen, hvis jeg bestemmer meg for det. Men allerede, har noen fine kommentarer som tyder på det motsatte kommet i kommentarfeltet på innlegget under. Jeg merket når jeg var på jobb, når vi kom inn på temaet, og kollegaene mine ikke viste hva som hadde skjedd og hva som var en del av fortiden min, at det ble for vanskelig. Tårene rant, jeg klarte ikke å forklare hvorfor. Det var lenge siden det var verken snakket eller skrevet om nå. Kun når jeg bringer det på bane for vennene mine, blir det snakket om (hvis man ser bort i fra familien hans). Jeg snakker aldri om han med mamma lenger, vennene mine har sluttet å nevne navnet hans. Derfor har det vært godt å ha bloggen. Her kan ingen nekte meg. Og om folk ikke interesserer seg, tar det knapt to sekunder å krysse ut bloggen. Men hvor lenge skal det fortsette? Livet må videre, uansett om man vil eller ikke. 


Litt av lugaren min forresten. Mye mindre enn den jeg er vandt med, utrolig nok!

Intervju med Dagbladet.

25.aug.2011 @ 11:18 i Kjærlighet 6 kommentarer

Jeg husker ikke helt når dette intervjuet er fra, men det er ca. nov-des i fjord. Dere for kose dere med det, har vært ganskje stor etterspørsel av det, hvertfall for en stund siden. Og de av dere som leser bloggen min fast, vet jo også utrolig mye mer enn det som står der. Men nå skal jeg i dusjen før jeg skal på skolen til Rikke! I intervjuet under må dere nok zoome litt inn på skjermen, for enkelte av "bildene" er litt vanskeligere å lese enn andre. Syns intervjuet er veldig bra. Dagbladet og de jeg "jobbet" med var utrolig flinke! Og forresten, overskriften dagbladet brukte var: Blogg til trøst. 







Love is hard to get, but harder to let go.

24.aug.2011 @ 04:26 i Kjærlighet 4 kommentarer



If tears could build a stairway, and memories were a cane, I would walk right up to heaven to bring you home again. No farewell words were spoken, no time to say goodbye, you were gone before I knew it and God only knows why. My heart still aches in sadness, and secret tears still flow. What it meant to lose you, no one will ever know. Seems like just yesterday, you were a part of me. I used to stand so tall, I used to be so strong; your arms around me tight, everything felt so right - unbreakable, like nothing could go wrong. Now I can?t breathe. No, I can?t sleep; I?m barely hanging on. Here I am, once again, I?m torn into pieces. Can?t deny it, can?t pretend, just thought you were the one. Broken up, deep inside, but you won?t get to see the tears I cry. To live life without you is to live life without love. And a song that could only once make me smile, can now only make me cry. Some people say that you don't know what you have until you lose it, but it's not like that. I always knew what I had, I just never thought I would lose it. 
Now I understand how someone can die, of a broken heart. 
 

Bilde av tatoveringen min!

23.aug.2011 @ 14:00 i Kjærlighet 33 kommentarer

God morgen! I går kveld tok mamma et bilde av tatoveringen, som jeg tenkte å dele med dere i dag. Jeg ble utrolig fornøyd, syns den er kjempe fin og jeg gleder meg til den legger seg ordentlig! Denne tatoveringen er noe jeg har ønsket meg lenge. Det er også en jeg har tenkt på lenge. Jeg la den ut på facebook i går kveld, og nå er det over 50 stykker som liker bildet og mange fine kommentarer er lagt igjen. Det er rørende, siden jeg har satt den sammen selv og sett den for meg i hodet. Letet utrolig lenge etter noen perfekte vinger, og teksten er hentet fra en sang som jeg hørte veldig mye på etter ulykken (legger den under bildet). Men nok tørrprat, her er bilde av tatoveringen. Må bare beklage for litt dårlig bilde, tok de i går kveld rett rtter at den var smørt, så det skinner litt. 




Hva syns du?
PS: Forderedet på kritikk, mange syns nok dette var dumt av meg. Men som sagt jeg har tenkt veldig lenge på det nå, over et år. Og for meg var det riktig. Glem ikke at han bare var kjæresten min, men også barndomsvennen min og bestevennen min. Det er en stor grunn for at jeg tok den. 

Heaven was needing a hero.

22.aug.2011 @ 17:55 i Kjærlighet 17 kommentarer



Endelig var det gjort, litt over to timer med ubehag. Det var ikke akkurat godt. Gjorde vondt, veldig vondt, ga frysninger, gåsehud og av og til var det ikke så vondt. Det vondeste var uten tvil vingene! Viser dere ordentlig bilde av den om et par dager. Er utrolig øm og rød nå. Men uten tvil fornøyd, han som tok den var kjempe flink! Det var ikke bare han som var flink. Det var Edina også, som egentlig har panikk mot alt som har med slikt å gjøre. Men så god som hun er, satt hun ved siden av meg (nesten) hele tiden! 

Det finnes ingen død.

15.aug.2011 @ 22:16 i Kjærlighet 11 kommentarer

Ut av egne erfaringer har jeg lært meg en ting når det kommer til døden, og det er det motsatte mange forbinner med den. Døden for meg er ikke et siste farvel, vondt og uten mening. Selvfølgelig litt av det og, men også så mye annet mange glemmer og kanskje ikke opplever. Den viser deg hvor dyrebar hver eneste dag er, og for meg har den vært lærrik. Jeg har lært at man ikke kan ta alt forgitt her i livet, og for å virkelig kjenne lykke må du også ha kjent sorg. Det var først da jeg skjønte det. Og en dag vil jeg kjenne lykke igjen, bare enda sterkere. Det kom noe godt ut av det vonde, selv om jeg aldri ville trodd det skulle skje for et år tilbake. Men med tiden til hjelp, en drøm og et mål om å kjempe seg videre har det vist seg. 



Det finnes ingen død. Marius lever enda i drømmene, tankene og minnene mine. Det vil han alltid gjøre, og det kan ingen ta i fra meg. Selv om det skjedde noe et år tilbake 12 juli som tok fra meg det fysiske, er det fortsatt mye igjen som ingen kan ta. Kjæreligheten er der enda, og den vil aldri døden vinne over. Det er noe av det viktigeste. Husk: Mye forsvinner med tiden, men livet er nå og ikke siden. Aldri la motbakker knekke deg, det for de hvertfall ikke gjøre med meg. 

Jeg savner deg.

08.aug.2011 @ 12:41 i Kjærlighet 5 kommentarer



Jeg savner å høre stemmen din, sovne i armkroken din å våkne trygt på samme plassen morningen etter. Jeg savner å kjenne armene dine rundt meg, og at du kiler meg lett på ryggen. Jeg savner å dele latter med deg, å dele smil med deg. Jeg savner å kjenne varmen din, å høre de små setningene dine som fikk meg til å smile og le. Jeg savner å være trygg og elsket. Jeg savner å høre deg prate i søvne. Til og med den irriterende vekkeklokken som jeg den gang kun ville ødelegge, savner jeg. Jeg savner deg, kun mer og mer. 

"
Kjærlighetslivet er ikke slik du håper. Ikke fortvil, neste uke blir bedre." 

once upon a time

16.jul.2011 @ 01:43 i Kjærlighet 1 kommentar

Når ting var vanskelig og hverdagen kom med utfordringer, var alltid du personen jeg kunne snakke med. Når folk kun var ute etter å lage bagateller og vanskeligheter, var du personen jeg støttet meg til. Personen som lyttet, og kom med kloke svar, som å la det ligge. Jeg savner det. 

18 lys brenner for deg.

12.jul.2011 @ 18:15 i Kjærlighet 23 kommentarer

Siden du ikke ble eldre enn 18 år, brenner jeg 18 lys for deg til minne hjemme i stua. Jeg har funnet frem samme bildet jeg holdt rundt i fjord på denne dagen, når jeg fikk verdens dårligste nyhet. To steiner, som er like til dem la på graven din. I tillegg steinene jeg fikk av moren din. Ikke nok med det, men blomster fra Edina og moren står også på bordet, som jeg fikk i dag. Tårene kom da også, når jeg fant dem. Det har dem gjort i så si hele dag. Et år, allerede. Jeg har ikke ord.



Let the nightmare begin - Del 3.

12.jul.2011 @ 17:07 i Kjærlighet 27 kommentarer

Det ble som om alt ikke betydde noe lenger, utenom Marius. Hele situasjonen var fanget i en luftboble. Tid og sted ble glemt, og alt som befant seg utenfor fikk jeg ikke med meg. Det var heller ikke plass til det. Jeg var overfylt. Det tror jeg ikke jeg var alene om. Fra noen timer i forkant, hvor alt var bra, var det utenkelig hvordan hele situasjonen kunne snu til det verste. Kvelden før hadde jeg lagt trygt i armkroken hans, vi så film og spiste godteri. Alt var fint. Perfekt. Helt til noen få sekunder, snudde hele situasjonen. Nå lå han på sykehuset, og svevde mellom liv og død.

Kompisen min som jeg hadde ringt til, kjørte og hentet en god venninne av meg. Det var godt å ha henne der. Vi sjekket nyhetene på internett, over alt fant jeg artikler av Marius og Dorthea. Både store og små, men ingen som fikk opp håpet. Plutselig var jeg alene. Hukommelsen svikter. Mamma hadde gått og lagt seg, i håp om å få noe søvn. De andre hadde også dratt. Men når det var, husker jeg ikke.

Jeg kastet opp bak huset den kvelden. Alt for mange følelser presset på fra alle kanter. Ingenting var under kontroll lenger. Tårene rant i ett. Den følelsen der, vil jeg aldri oppleve igjen. Det å være så hjelpesløs, er ikke annet enn vondt. Uansett hva jeg gjorde, ville det ikke hjelpe han. Og det var kun det jeg ville, men alt jeg kunne gjøre, var å ta tiden til hjelp.

Natten fortsatte videre, og rundt to tiden fikk jeg nok. Jeg klarte ikke roe meg ned hjemme, dermed gikk jeg ut en tur for å prøve å lette på trykket. Jeg ruslet nedover gaten, uten å vite hvor det ville føre meg eller hva jeg selv kunne finne på å gjøre. Jeg gikk ned til sjøen. Der jeg kvelden før hadde kjørt scooteren min inn, for å vente på at Marius som kjørte innover fjorden. Jeg tenkte tilbake, på det som skulle bli noen av de siste timene jeg fikk med han. Marius kjørte båten nærmere brygga, og lurte på om det var her han skulle legge den. Jeg sa nei, men forklarte at det var like ved og pekte nedover fjorden. Jeg smilte til han den kvelden, fra akkurat samme plassen. Nå satt jeg der alene, og tårene trillet.

Senere når jeg hadde kommet meg hjem, la jeg meg på sofaen i stua og skrudde på tven. Jeg fikk melding av en av dem som var på sykehuset, "Be for Marius.", og det gjorde jeg. Jeg sovnet av et lite øyeblikk med et av pleddene over meg, til den dårlige musikken som ble sendt. Klokken var rundt fire, og i mellomtiden fløy helikopteret med Marius i over oss, på vei innover mot Oslo. Plutselig fikk jeg opp håpet. Dem kunne ikke fly han inn dit, uten at han var stabil. Dette kunne bare bety en ting, at det gikk bedre. Og viktigst av alt: han levde.

Jeg satt fortsatt i stuen hjemme, alene. Kikket i veggen, med et tomt blikk. Følte meg helt tom, mens tårene fortsatt trillet. Jeg har aldri grene så mye før, aldri har jeg vært så lei meg. Klokken begynte å nærme seg seks, jeg hadde fortsatt ikke gitt opp håpet. Når var han for lengst kommet frem til Oslo, og jeg håpet på det beste. Lovet meg selv, at uansett hva som skjedde, skulle jeg være jenta hans for alltid. Men det var en liten hake før det kunne la seg gjøre, han måtte våkne.

Rett før klokken sju satt jeg meg forann datamaskinen. Alle tankene som var bygget opp innvendig, måtte ut. Jeg satt meg ned, og for første gang delte jeg med dere, leserene mine, hva som hadde skjedd. Klokken 07.13 var tankene ute, og trykket var litt lettet. Jeg bestemte meg for å gå ned å prøve å få noe søvn. Siden jeg ikke hadde hørt noe mer fra hvordan det gikk med Marius på noen timer nå, regnet jeg med at det gikk fint. Synet mitt hadde snudd fra kvelden. Ettersom de hadde flydd han til Oslo nå, trodde jeg det kom til å gå fint. En dag skulle jeg få holde rundt Marius igjen, kysse han og fortelle han hvor glad jeg er i han.



Jeg lukket opp døren til rommet mitt, alt var urørt fra morningen før. Det så ut, slik jeg og Marius forlot det. Sist gang jeg lå i sengen min, lå jeg der med han. Nå skulle jeg legge meg der alene, uten hundre prosent å vite om jeg noen gang kom til å legge meg der igjen med Marius. Jeg hadde et bilde av han i hånden, og krøp ned i sengen mens jeg holdt godt rundt bilde og hylskrek. Plutselig ringte telefonen min, og jeg samlet meg sammen. Det kan ikke ha vært en lett beskjed å gi, den jeg nå skulle få. Og jeg som trodde den skulle være motsatt av det den var. Først var det litt småsnakk om hvordan det gikk, men så kom spørsmålet om jeg var alene eller hadde noen rundt meg. "Nei, jeg er alene". Jeg ble gitt beskjed om å gå opp til mamma, som lå oppe, men jeg kom ikke så langt før beskjeden om at Marius ikke klarte det kom fra andre enden. Jeg satt meg ned på sengen igjen, spurte om det virkelig var sant. De konkrete ordene av hva jeg sa, husker jeg ikke.

Jeg gikk opp til mamma, ga telefonen til henne mens jeg stod stum i dørkanten. Hun reiste seg opp fra sengen, og tårene kom. Aldri før har jeg sett mamma slik, det var vondt. Ikke lenge etter at hun la på, ringte det igjen. Det var en av legene fra Ullevål sykehus. Hun lurte på om vi ville komme inn en tur, å se han en siste gang. Jeg sa ja, uten en gang å tenke meg om. Uten en gang å vite hvordan jeg skulle komme meg fra den lille byen på Sørlandet og helt inn til Oslo. Men en ting var sikkert, til Oslo skulle jeg uansett hva.

Jeg fikk viljen min, og det skulle bare mangle. Telefonen min ringte i ett på vei inn til Oslo, og en etter en melding kom tikkende inn. Jeg husker ikke hvem som verken ringte eller sendte meldinger, jeg husker bare at det betydde mye selv om det forsterket at det virkelig var sant. Marius var død. Jeg var fremme i Oslo rundt tolv tiden. Jeg opplevde noe der inne ingen vil oppleve med noen dem er glad i. Tårene renner i skrivende sekund. Jeg klarer ikke å fatte at det allerede har gått et år. Et år akkurat i dag, siden jeg så han for aller siste gang. Inne i Oslo for et år siden, husker jeg godt hvor vondt det var, når legen til slutt stoppet og lukket opp den siste døren. Jeg skjønte at det var der han lå, uten å ane hvilket syn som ventet meg. Den følelsen jeg hadde i det jeg gikk bortover koridorene på Ullevål sykehus den dagen, er ikke til å beskrive.

Jeg vet ikke hvordan man skal beskrive synet av å se sin døde kjæreste ligge fredfull i en sykehus seng, et døgn etter at han hadde lagt i min seng. Men en ting skal dere vite, han var så pen der han lå. Akkurat som om han sov, og det var jo nettopp det han gjorde. Forskjellen denne gangen, var kun at han aldri mer ville våkne. Jeg snakket litt med han, strøk han på kinnet og i pannen før kysset han en siste gang i pannen.

Jeg vil ikke gå noe mer inn på den dagen på sykehuset. Det er tøft, og fortsatt helt uvirkelig. Jeg husker det som om det var i går, men merker på kroppen at det er veldig lenge siden jeg har sett han nå, holdt rundt han, sovet med han og kysset han. Og for hver dag som går, blir det bare lenger og lenger.

Det eneste jeg kan si, er at jeg husker at jeg ikke ville dra hjem den dagen. Jeg ville ikke dra fra sykehuset, ville ikke dra fra Marius. Jeg hadde tusen spørsmål i hodet, hva som kom til å skje med han nå og hvor han ville befinne seg før begravelsen. Spørsmål jeg den gang ikke hadde svar på, fordi jeg ikke hadde hatt behov for det tidligere. Det siste jeg husker fra den dagen, er at jeg og mamma holdt hverandre i hånden nesten hele veien hjem fra Oslo. Vi stoppet også i Sandefjord, på Fokserød for å spise litt. Jeg tror ikke jeg fikk i meg så mye mat der og da, matlysten var ikke tilstede.Og fortsatt, et år etter, når jeg kjører forbi eller er i nærheten av den spiseplassen, får jeg frysninger. Den minner meg tilbake til nettopp denne dagen for et år siden.

Etter at vi dro fra Fokserød i Sandefjord og var på vei hjem, svikter hukomelsen min. Jeg har ingen anelse om hva jeg gjorde i det jeg kom inn inngangsdøren. Men en ting er sikkert, tårene rant og jeg var utslitt. Jeg husker også at jeg satt med tanken om hvor urettferdig og rart det var. At for bare et døgn siden, var alt bra. Da levde han, mens et døgn senere var han død. Borte for alltid.



En siste ting før jeg avslutter det jeg ville kalle den verste dagen i mitt liv hittil, er en sang som ble spilt på radioen både til og fra Oslo. Den fikk tårene til å komme litt ekstra, det gjør den fortsatt den dag i dag.

♥ Tenn et lys for Marius i dag. Den fantastiske gutten min, som ikke fikk bli eldre enn 18 år pga. noen få sekunder, som kunne ha endrett alt.

Let the nightmare begin - Del 2.

11.jul.2011 @ 17:02 i Kjærlighet 16 kommentarer

Vekkeklokken min ringte 09.30. Jeg våknet med en gang, og kikket på Marius som fortsatt lå og sov. Jeg utsatte vekkeklokken en halvtime til, og krøp inn i armkroken til Marius igjen og holdt rundt han. Bare en halvtime til, gjorde ingenting. Det var fortsatt en time igjen til barnedåpen begynte. Jeg sovnet igjen, og vi begge våknet denne gangen av vekkeklokken 10.00. Jeg skrudde den av, og vi ble liggende i sengen å holde rundt hverandre og småkose. Mamma begynte å rope på meg, og plutselig hadde jeg ikke så god tid lenger. Jeg fant frem sminken, og dro ned speilet fra veggen. Marius lå fortsatt på samme plassen i sengen, inntil veggen. Jeg satt meg i enden av sengen, og begynte å sminke meg. "Se, jeg har ikke noe skille nå. Du ser ikke at jeg har det på meg?" sa jeg til han, etter at jeg hadde tatt på meg foundation. "Neeei", sa han og vi smilte til hverandre før jeg hoppet opp av sengen og dro på meg den lilla kjolen min.

Jeg begynte å rette håret mitt, og Marius stod opp fra sengen, dro på seg klærene sine og pakket tingene. Mamma begynte å bli ganske klar til å dra nå, og spurte om jeg ikke snart var ferdig. Vi gikk ut i gangen, og jeg småstresset med å finne skoene mine. De andre var ferdige og klare, og ventet bare på meg, selvfølgelig. Slik er det alltid. Marius stod i innergangen, mens jeg løp frem og tilbake for å finne skoene mine. Endelig fant jeg dem, og vi dro hjemme fra. Det regnet ute, så vi skyntet oss fra døren og til bilen. Lite viste noen av oss om at denne gangen, ble siste gangen Marius sov over hos oss. Siste gangen, har gikk ut den døren. Aldri mer, ville vi få se han hjemme.

Vi svingte nedom havna, ved båtplassene. Stoppet akkurat i det man kan kjøre inn til selve plassen. Porten var låst, så vi kom ikke lenger. Mamma spøkte med at Marius bare kunne være med i barnedåpen om han ønsket det, han kunne låne en av kjolene til mamma. Han lo seg unna det, og tok det som en spøk. Det gjorde jeg også. Men det viste seg i ettertid, at han bare kunne ha blitt med. Kanskje ting ville ha vært annerledes, hvis han faktisk gjorde det? Marius lukket opp døren, og var på vei ut. "Kom her da, må ha hadekos" sa jeg ivrig fra forsetet. "Jaja, skal bare ha tinga mine". Det regnet forsatt, og jeg lukket opp døren til bilen og stakk hodet ut. Marius kom imot meg. Ga meg en hadeklem, og kysset meg et par ganger før vi sa hade til hverandre og jeg lukket døren. I løpet av de små sekundene, hadde mascaraen allerede lurt seg litt under øynene mine og håret mitt var ikke lenger like rett. Men i timene fremover, ville det vise seg at om jeg kunne hatt et ønske, ville det ha vært å spolt tiden tilbake til akkurat de sekundene.

Mamma rygget bilen bakover og kjørte videre på vei mot kirken. Jeg snudde meg fra forsetet, og kikket tilbake på Marius som gikk bortover mot båten med den blå stripete genseren sin og posen i den ene hånden. Han så fornøyd ut, selv om han hadde nevnt i bilen at han ikke så fremover mot å kjøre båt tilbake til hytta i det været. Når Marius var ute av syne, snudde jeg meg. Jeg snudde meg fremover igjen, uten å vite at akkurat de sekundene jeg nettopp hadde opplevd å se Marius nå, var siste gangen jeg ville få se han levende.

Dåpen av kjempe koselig. Både i kirken og etterpå. Det var mange fra familen der, jeg tror vi var så si alle sammen. Pluss mange venner og andre små krabater. Vi ble servert snitter, som mamma og kusinen min hadde smørt kvelden før. Jeg skulle egentlig være med å smøre snittene kvelden før, men siden Marius skulle sove over, droppet jeg det. Kanskje like greit, for uten fred og fare, ble det siste kvelden jeg fikk med Marius.

Mot slutten av dåpen, begynte jeg å kjenne kiling i magen. Nå skulle jeg hjem, og kanskje treffe Marius igjen før han dro hjem. Jeg ringte han i det vi skulle til å gå. Kom med ideèr om at jeg kan ta scooteren ut til han, eller kanskje sitte på med besteforeldrene mine som bor et par hundre meter i fra hytta. Han og Martin, som også var på hytta nå, så lenge Dorthea var på jobb, var ute i båt en tur. De var på vei innover mot hytta, siden det ikke var så mye bensin igjen. Martin skulle også til å dra straks, siden han skulle hente Dorthea på jobb et stykke unna. Det ble en del surr. Det var veldig mange på hytta akkurat der og da, så det ville bare ha blitt stress. Det endte med at jeg satt på med mamma hjem igjen.

Klokken nærmet seg fem, og jeg hadde skiftet fra kjole til annet tøy. Jeg avtalte med noen venner å møte dem, så jeg var klar til å dra ut med scooteren min. Mamma ropte på meg fra verandaen, og lurte på hvor jeg skulle. Plutselig ringte telefonen min, "<3 gutten min", stod det. Det var Marius. Han fortalte at faren så gjerne ville at han skulle være på hytta med dem, før de dro hjemover. Han forklarte, og sa at han kom nedover igjen neste helg, så da skulle jeg møte han da. Det lovet han. Og når først Marius lovet noe, holdt han det. Det var ikke ofte han gjorde det, heller ikke ofte at han planlegget noe i forveien. Men så lenge han lovet å komme neste helg, var det ikke noe stress. Vi sa hade til hverandre, og jeg sa at jeg var veldig glad i han. "Veldig glad i deg også", ble den siste setningen jeg hørte fra Marius.

Vi sendte noen meldinger til hverandre i sjutiden samme kvelden, og Martin hadde dratt. Det var ikke noe mer enn det, og jeg koset meg med vennene mine samtidig. Akkurat da, når jeg samtidig sendte meldinger med Marius, var jeg hos en kompis av meg som akkurat hadde kommet hjem fra Svergie. Senere dro jeg bort til en venn av meg og så den andre filmen som jeg og Marius ikke fikk sett kvelden før. Plutselig ringer mamma rundt ti-tiden, og lurte på hvor jeg var og om jeg ikke kunne komme hjem. Mas tenkte bare jeg, og brydde meg ikke om det. Ikke lenge etter, ringte hun igjen og lurte på hvor jeg var og sa at jeg måtte komme hjem med en gang. Jeg gjorde som hun sa, og tok med meg tingene mine klar for å sette meg på scooteren. Plutselig ringer telefonen min igjen, denne gangen var det bestefar. Han lurte på hvor jeg var han også, og sa at jeg måtte skynte meg hjem til mamma med en gang. Først da, når bestefar ringte, skjønte jeg at det var noe galt. Jeg kjørte på vei nedom kiosken jeg og Marius hadde lånt filmene, for å levere dem. I tankene mine, grublet jeg på hva det kunne være. Om jeg hadde gjort noe galt, hva som var så viktig siden jeg måtte komme hjem med en gang. Hvertfall så lenge bestefar ringte, og sa akkurat det samme.

I det jeg parkerte scooteren på utsiden av huset, grublet jeg fortsatt på hva det kunne være. I det jeg kom innenfor døren, ropte mamma på meg og sa at jeg måtte komme opp i stua. "Hvorfor det?", spurte jeg henne, og gikk opp trappen uten å skjønne hva som kunne være så viktig. "Sett det ned litt", sa mamma, mens jeg fortsatte små irritert "Nei, hva er det som er så viktig?". Hun satt stivfrossen i sofaen, tydelig litt forvirret på hvordan hun skulle fortelle meg den neste setningen. "Dorthea .. og Marius, har vært ute å kjørt på crosseren". Jeg skjønte det med en gang, og brøt sammen. Skrek, og tårene kom. Noe hadde skjedd dem. Mamma fortalte at dem begge lå på sykehuset. Hvordan det går med dem, viste hun ikke. Det eneste hun viste, var at det var alvorlig. De minuttene der, er de verste jeg noen gang har opplevd. Plutselig viste jeg ikke, noen timer senere fra jeg hadde kysset og snakket med Marius, om han i det hele tatt levde. Det samme med bestevenninnen min. Jeg ante ikke, om jeg noen gang fikk snakket og vært med dem igjen. Jeg ante ikke, om dem kom til å overleve. Det gjorde ingen, akkurat der og da.

Fra den beskjeden der, mistet jeg tid og sted. Det eneste jeg husker, er at telefonene gikk i ett. Jeg ringte en kompis av meg, og fikk presset frem at han måtte komme. Han hørte på meg at det var noe alvorlig, og kom med en gang. Plutselig var det veldig mange hos meg. Jeg husker ikke hvem, og jeg husker ikke hva vi snakket om. Det eneste jeg husker, etter at vi fikk beskjed om at Dorthea ville klare seg, var at mine tanker om Marius var motsatt. Jeg var sikker på at Marius ikke ville klare det. Jeg vet jeg burde ha tenkt annerledes, og heller trodd at han kom til å klare det. Men noe sa inni meg, at dette går ikke bra. En av de andre som var hos meg, fortalte meg at det går fint. Legene er så flinke nå i disse dager, at han overlever. Jeg klarte ikke tro på det. Jeg trodde ikke de kom til å klare å redde han, og i timene fremover, ville det vise seg at jeg hadde rett.

Let the nightmare begin - Del 1.

10.jul.2011 @ 13:27 i Kjærlighet 14 kommentarer

Om vi skrur tiden tilbake, skinte solen i fjord like fint som det den skinner i år også. Bortsett fra at det var litt varmere, og ikke fult så mye vindt. Lille byen Risør, var full av sommerturister - som alltid. Jeg var på jobb på den lille restauranten i byen, la opp salater og lagde pizzaer halve dagen. I tillegg småting, slik som å fylle dressingflaskene før jeg var ferdig for dagen. Jeg var ferdig klokken fem, i restauranten satt eksen min og ventet på meg. Det var overraskende. Men jeg var glad for å se han, glad for at etter et to år langt forhold, kunne vi fortsatt være venner.

Jeg tok scooteren min, mens han gikk bort til en av kioskene i byen der vi møttes etter jobb. Parkerte der, og sendte melding til Marius for å spørre hva han holdt på med. Han og en av de gode kompisene hans, hadde tatt båten over til byen og var på kiwi. 5 minutter gange utenfor selve sentrum. Marius og Martin, kompisen hans, kom gående nedover mot byen. Jeg kjente dem igjen på avstand ved rutebilstasjonen, Marius hadde på seg den svarte og hvite DC t-shorten jeg hadde kjøpt til han. Jeg og eksen min møtte dem ved kinoen, før vi ruslet nedover mot byen igjen. Jeg tok hånden til Marius, og var sjelegald for å se han. Det var lørdag, og i natt skulle han tilbringe kvelden hos meg. Kvelden før, hadde han sovd over på hytta. Men siste kvelden før han skulle dra hjem, sa han ja til å være hos meg.

Vi ruslet ned på Ica, Marius var innom der en tur, mens jeg ventet på utsiden. Han kom ut igjen ikke lenge etter, og vi gikk bortover mot båten hans. Satt litt på bryggen like ved, snakket om kvelden fremover hvor jeg skulle møte han siden. Solen skinte fra skyfri himmel, og jeg gledet meg til å være alene med han igjen etter flere harde jobbdager. Han skulle ringe når han dro fra hytta med båten, så skulle jeg møte han i byen slik at vi kunne leie film og kjøpe noe godteri.

Ikke lenge etter, var Marius og Martin på vei utover mot hytta igjen. Og jeg var på vei sammen med eksen min opp til han. Han ble kjørt av en kompis av meg, mens jeg tok scooteren. Vi var der en liten stund, før vi dro opp til venninnen min, Malin, som hadde besøk av noen folk. Det var koselig der, som alltid. Men jeg klarte ikke la vær å glede meg til tiden gikk, og Marius skulle komme. Jeg sendte han en melding, for å mase litt, og han sa at han kom snart. Han skulle bare spise ferdig først. Litt etter, fikk jeg melding av han at han dro med båten nå. Jeg reiste meg straks fra sofaen til venninnen min, og skyntet meg ut. Eksen min dro også da, som var med opp dit. Jeg kjørte han hjem, på scooteren. Det var siste gangen, uten å vite om det der og da, før valget ville være helt annerledes. Aldri om jeg noen gang skulle ha et menneske bak på der igjen. Jeg fortsatte ned mot byen, og stoppet litt ved den ene fjellsiden, hvor jeg kikket utover mot fjorden for å se om jeg så han. Det gjorde jeg ikke, så jeg regnet med at han var lenger på vei enn meg, så jeg skyntet meg ned mot byen for å møte han.

I byen møtte jeg han med to av kompisene mine, hvor de satt på en benk ved brygga og snakket. Marius ventet på meg. Og rett nedenfor, lå den lille båten hans fortøyd. Etter litt, kom også en venninne av meg, og vi gikk bort til den ene kiosken i byen for at jeg og Marius skulle leie film. Vi leide to filmer. Den ene fikk vi låne gratis, for dem som jobbet der, mente den ikke funket lenger. Men siden jeg hadde så lyst til å se den, fikk vi låne den gratis med hjem å prøve. Vi kjøpte også litt smågodt, og sørlandschips. Det ligger fortsatt på rommet mitt. I dag er det akkurat 1 år gammelt. Jeg har vurdert et par ganger, å kaste smågodtet som består av sureting, som Marius var så glad i, uten å kommet noe lenger. Det er her fortsatt.

Tilbake ved båten til Marius igjen, gjorde vi en avtale at jeg skulle kjøre kystlinjen rundt til båtplassene våre, mens han tok båten, slik at jeg kunne vise han hvor han skulle legge den. Det var greit for stefaren min at han la den ved de andre båtene våre, men siden han ikke viste helt hvor det var, måtte vi gjøre det slik. Marius satt seg i båten, og begynte å kjøre ut av Indrehavn i Risør, mens jeg kjørte scooteren rundt kystsiden. Vi holdt øye med hverandre, og jeg hadde en god følelse hele veien. Sommerfuglene i magen kriblett. Det var nå blitt juli, og vi hadde holdt på og oppført oss som mer enn bare gode barndomsvenner siden november-desember, men fortsatt kilte det i magen kun ved bare tanken av gutten.

Etter at jeg hadde kjørt så langt som jeg kunne med scooteren, løp jeg bort til båtplassene våre for å sørge for at Marius ikke forsvant lenger inn i fjorden. Heldigvis så han meg, og svingte inn mot der jeg stod. Han surret litt med hvor han skulle legge båten, og mens jeg som ikke kan forklare i det hele tatt, prøvde å vise. Det endte med at jeg måtte gå helt bort til båtplassene, og da skjønte han det. Vi ruslet bortover mot scooteren min, og jeg kjørte sakte ved siden av. Pga. politi, satt han ikke bakpå. Men jeg sa til han, at i det vi svinger opp gaten min, kan du få sitte bakpå. Der møter vi nok ikke noe politi. Det var greit. Likefør vi kom så langt, møtte vi et par kompiser av meg. Vi ble stående å prate en stund, og akkurat i det dem gikk, kom den røde bilen til Martin rundt hjørnet. Det var uventet, og ikke planlagt å møte dem nå fra vår side. Men tydeligvis hadde Martin og Dorthea tatt seg en kjøretur, koselig var det å møte på dem. De stoppet bilen, og i stedenfor at Marius skulle sitte på med meg den siste biten, kjørte de han opp til meg. Jeg snudde scooteren, og kjørte forann dem i forveien. Tok en snarvei, og utrolig nok kom jeg før dem opp derfra også. Selv om det var en enveiskjørt gate, noe jeg lærte i ettertid. Flaks hadde jeg også, for det var bare akkurat at jeg kom forann dem.

Vi ble stående å prate litt, men ikke så lenge. Jeg var ganske så glad, kall det kanskje hyper der og da. Jeg og Dorthea tulla med Martin og Marius. Marius skulle fortelle han noe, mens vi bare avbrøt han, lettere sagt meg. Det var bare en uskyldig spøk, og for meg er den gull verdt. Uten å vite om det, den kvelden vi stod på utsiden av huset mitt, meg og Marius på grusen til innkjørselen og Martin og Dorthea ved bilen i veien, var det dessverre siste gangen vi fire var ordentlig samlett uten å ane hva det neste døgnet hadde å tilby. Men Martin og Dorthea skulle videre. I det de skulle til å kjøre, roper jeg ut, "nei, potetgullet!" i panikk for at dem skulle kjøre avgårde med det innhandla som jeg og Marius skulle kose oss med utover kvelden. Marius ristet litt på hodet, det var bare potetgull. Ikke noe stress. Men jeg fikk det ut av bilen, og trygt inn på rommet mitt. 

Vi hentet tven min inn på soverommet, rigget i stand slik at den stod perfekt plasert mot senga. Vi skrudde på filmen, "Fangene i Auschwitz", som vedkommende i kiosken mente ikke funket, men det gjorde den. Så vi så den. Jeg trodde i grunn filmen skulle være helt annerledes. Men det viste seg at gjennom hele filmen, satt dem kun i en av brakkene og snakket om krigen. Jeg skjønte på Marius, at for han var kanskje ikke filmen heller så gøy. Jeg lå ytterst i senga, her jeg ligger nå også i skrivende stund. Mens han lå innerst, nærmere sagt midt i og holdt rundt meg. Innerst var han sin "plass", selv om jeg egentlig likte best å ligge der, men når han var på besøk, var det han sin plass. Vi spiste potetgull, godteri og drakk cola som jeg hadde stjelt fra stefaren min. Etterhvert la Marius seg ned på brystet mitt, plutselig ble det veldig stille. Jeg skjønte han hadde sovnet, men spurte om han var våken. Det var han, men plutselig ble det veldig stille og rolig igjen. Jeg lot han sove gjennom resten av filmen. Det gjorde ingenting at han sovnet, det var så koselig å kjenne han inntil meg, rundt meg. Når filmen var over, med verdens dårligste slutt, skrudde jeg av tven og la ned godteriet. Marius våknet litt til. Klokken var blitt mange, og jeg skulle opp tidlig pga. barnedåpen til sønnen til kusinen min morgen etter. Derfor kysset vi hverandre natta og la oss. Vi begge var temmelig trøtte og slitene, etter en lang dag. Jeg krøp inn i armkroken hans og holdt rundt han ved magen før jeg sovnet ved siden av han for siste gang, uten fred og fare for hva morgendagen hadde å by på. Den andre filmen vi leide, fikk vi aldri sett sammen.



Grunnen til at jeg skriver det her, er at som dere kanskje forsår at i dag, er det jeg akkurat nå har delt med dere, et år siden skjedde. Jeg husker det som om det var i går. Men i frykt for at dagen vil bli mer og mer glemt med årene, noe jeg ikke vet, vil jeg ta vare på mest mulig. Noen forferdelige dager går meg i vente, og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg, hvordan jeg skal oppføre meg osv. Helt utrolig at i dag, er det et år siden jeg sovnet i armkroken hans for siste gang. Forteller mer i morgen. 

Et år nærmer seg.

02.jul.2011 @ 00:29 i Kjærlighet 9 kommentarer

Jeg er fortsatt på jobb, men nå er det ikke mange dagene igjen. Til tirsdag er jeg ferdig, skal tilbringe kvelden med et par av matrosene og en venninne, "feire" at nå er det fri i 14 dager. Jeg gleder meg, det blir koselig. Jeg gleder meg til å sove i min egen seng igjen, lenge. Slappe av å møte vennene mine igjen hjemme. Men det er en ting jeg ikke ser frem til. Den tiden som foregår nå, er tung. Denne helgen, er det et år siden jeg opplevde noen av mine siste dager med Marius. Den siste ordentlige helgen, vi hadde sammen. 11 juli er det et år siden jeg våknet i armkorken hans, siste gang. 11 juli, er dagen har kræsjet og hele livet snudde om. Den 12 juli 2010, ble han erklart død. Det var ingenting mer de kunne gjøre, etter utalldige forsøk på gjennopplivning. Han var sterk, men ikke sterk nok. Skadene ble for store.

Det er rart å tenke på hvor fort tiden egentlig har gått. Et år nærmer seg allerede, men fortsatt husker jeg det som om det var i går. Slik tror jeg det alltid vil være, de dagen blir nok neppe glemt. Fortsatt, tenker jeg på han hver eneste dag. Savner han, savner kjærligheten og den tryggheten det var i mellom oss. Det er rart hvor mye et par sekunder, kan sette en stopper for alt det jeg trodde fremtiden hadde å tilby.



Jeg vil at det skal være oss igjen.

16.jun.2011 @ 22:43 i Kjærlighet 8 kommentarer

Tror jeg tenker daglig på hvor mye lettere og bedre det hadde vært om Marius var her, sammen med meg. Hvor mye dritt jeg hadde sluppet unna og hvor mange vonde følelser jeg hadde sluppet og kjent på. Alt jeg har vært igjennom er en sterk egenskap, det har også gjort meg sterkere. Men jeg kunne gjerne ha klart meg uten, om bare Marius kunne ha vært her med meg. Aldri før har jeg hatt en så god gutt, og aldri har det gjort så vondt å miste en. Merker jeg er veldig nyskjerrig på hva som faktisk skjer etter døden, om han fortsatt ser oss og vet hva vi driver med til en hver tid. Har så mange tanker oppi der, at det er rene rotet. Noe som merkes på dette innlegget. Null oversikt, men det har det heller ikke vært det siste året. 

"All that I wish is look into your eyes once again."

08.jun.2011 @ 14:04 i Kjærlighet 16 kommentarer

"Om jag fick bestämma skulle du ha stannat här på jorden. Det går inte en dag utan tankarna om dig. Om jag kunnat rädda dig, jag känner skulden i mig. Varje juli, tänder jag tusen ljus. För att hedra den du är och den du var förut. Jag önskar att det aldrig hänt, den där dagen. Fick ett samtal på kvällen, hela natten låg jag vaken. Jag tänkte på vart du skulle komma efter livet. Jag vet inte vart du finns, men jag fortsätter och skriver. Vill att du ska veta, vi saknar dig fortfarande. Vill ha ett svar varför, men ingen kan förklara det. Men jag ber för dig i himmlen och hoppas att du trivs där. För utan dig här, är det inte samma värld."



Edit: Det er ikke jeg som har skrevet teksten. Den er hentet fra en sang. 

Bilder som sier mer enn tusen ord.

03.jun.2011 @ 09:24 i Kjærlighet 15 kommentarer















Bildene er fra i går når jeg og Rikke var hos gutten vår, Marius. Godt å være der igjen. Men uten tvil trist. Mange urettferdige tanker dukker opp i hodet, hvorfor nettopp dette måtte skje han. En så fantastisk guttt. Dessverre er det er spørsmål vi aldri vil få svar på. Savner han.

Color line ringte nettopp. Jeg kunne velge mellom læreplass på Color Viking, eller Color Magic. I grunn et veldig vanskelig valg. Jeg trivdes veldig godt på Viking, og aner ikke hvordan det er på Magic. Men det ble til at jeg fikk beholde sommerjobben på Color Viking, også tar jeg sjansen på læretiden min på Color Magic! Der er det fire kjøkken å utfordre seg på. Både gruer og gleder meg veldig! Har uten tvil to lærerike år i vente! 

Savn

01.jun.2011 @ 15:29 i Kjærlighet 13 kommentarer

Føler jeg har vært litt nedfor i det siste. Lite mat, vært for det meste hjemme og tenkt veldig mye på Marius. Går veldig opp og ned, det har det gjort hele tiden det siste året. Nå er det kanskje på tide å stå opp fra sengen, hive på meg noen klær og pakke baggen. Ser ut til at jeg drar innover til Skien i dag. Besøke kusinen til Marius, og oppom graven. Kommer hjem igjen i morgen. Tar med kameraet, så kanskje jeg kommer hjem igjen med noen fine bilder til dere. 

"Death leaves a heartache no one can heal, love leaves a memory no one can steal".

31.mai.2011 @ 19:25 i Kjærlighet 11 kommentarer

Minnevideo til Marius.

29.mai.2011 @ 16:11 i Kjærlighet 21 kommentarer

I går kveld fikk jeg aldri sove. Dermed lå jeg og bladde gjennom gamle bilder av Marius, og så på videoer. Fikk en liten idè, om å lage en video til, til minne. Men denne gangen slik at man hører den herlige stemmen hans, og den fine latteren. Savner det mer enn noe annet. Enkel video, men med minner som betyr ubeskrivelig. Som dere kanskje skjønner, er orginalvideoen fra en bursdag. 



Tusen takk for utrolig fine kommentarer på innlegget under! Blir virkelig rørt av dere. Tenkte å begynne med ukens leser/kommentar igjen. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det enda, for bestemte meg for å ikke bare trekke ut en i slutten av uken som kommenterer på bloggen, men også kanskje en av dem som sender brev til meg på facebook eller kommenterer på facebook siden til bloggen min. Fikk en veldig koselig melding av en som heter Karoline i går på facebook bla, tusen takk! Så utrolig koselig og varmende å høre! 

"Hei. Ville bare fortelle deg hvor utrolig overasket jeg er over at en jente kan være så sterk som det du er. Du er virkelig en jente som kan sees på som et forbilde. Jeg har lest bloggen din i ca. 1 år og leser den fortsatt hver eneste dag. Du er en utrolig nydelig jente! Du virker til og være utrolig koselig, selv om jeg aldri før har snakket med deg. Fra første gang jeg leste bloggen din har jeg hatt en vane med og stikke innom og sjekke om det er noe jeg ikke har fått med meg. Jeg ser på deg som et forbilde på en måte, det og ha den styrken du har, den utstrålingen og utseendet du har må være herlig! Du har alt det alle andre ønsker seg og jeg misunner deg virkelig.Stå på videre Katrine, dette klarer du! Du har mange rundt deg som du både vet om og ikke vet om som er der for deg!" 

Kjærlighet, en hånd å holde i.

29.mai.2011 @ 12:24 i Kjærlighet 21 kommentarer

Når jeg minst ventet det, dukket du opp i livet mitt. Hverdagen ble snudd til det bedre. Jeg kunne sitte alene, og plutselig begynne å smile. Grunnen var deg. En simpel melding, "halla skjer a?", var alt som skulle til. Ingenting var bedre, enn å ha en hånd å holde i. En trygg armkrok når kvelden kom, en å være glad i. En å snakke med, på gode vonde og gode dager. Jeg har aldri hatt en bedre tid i livet mitt, aldri før har jeg møtt en så god gutt som deg. Tårene renner i skrivende sekund. Jeg legger alt bak meg, kun et simpelt minne er igjen. Det tilhører fortiden, det er over nå. Uventet sorg, ulykkelighet. Det sies at alt har en mening i livet, men dette finner jeg virkelig ikke meningen i. Tenk om du kunne ha vært her nå. Snudd tiden tilbake, våknet med smilet ditt denne søndagen. Akkurat som før.



Jeg er sikker på at vi virkelig ville fått det fint sammen. Et nytt liv var på vei til å begynne, før det alt tok brått slutt. Nå har jeg fått læreplassen jeg drømte om også. Men det blir ikke det samme, når jeg kommer hjem igjen fra sjøen. Du vil ikke være i land, å vente på meg. Kun et tomt rom, en ensom seng. Et bilde på veggen, som minnes den tiden vi en gang hadde, men aldri vil få igjen. Jeg vet du alltid er med meg, for jeg bærer deg i hjertet mitt uansett hvor jeg er. Men det å ikke få høre stemmen til han som en gang gjorde hverdagen min til et eventyr, eller kjenne nærheten som fikk sommerfuglene i magen til å fly høyere enn noen gang, er vondt. En smerte, som ikke kan beskrives, men må føles. Det vondeste er, at ingenting kan endre fortiden. 



Jeg savner virkelig å ha en ordentlig kjæreste, en som deg. Det er vanskelig, for gutten jeg virkelig vil ha, kan jeg kun møte i drømmene. Og han finnes det bare èn av. Jeg savner å krype under dyna med deg en sen sommerkveld, å kjenne varmen din. Kjenne kjærligheten. Vite at noen er glad i meg, og verdsetter meg for akkurat den jeg er. Jeg savner tiden vi hadde sammen. Snart et år har gått. Det er ikke til å tro. Ikke èn dag har vært uten deg i tankene mine. Du er alltid med meg. Livet etter døden, har ingen svaret på. Jeg velger å tro, at vi møtes igjen og kan bygge videre der alt tok brått slutt. Kunne ønske livet aldri skulle ende slik. Udødelige, slik at det fortsatt kunne vært deg og meg. Hva om vi aldri møtes igjen? Jeg husker fortsatt siste gangen jeg så deg, holdt rundt deg og kysset deg forvel. Tenk hvis vi hadde vist der og da, at det var siste gangen vi holdt rundt hverandre? Livet er urettferdig. Kunne kjærlighet reddet deg, ville du aldri død.
Jeg elsker deg. 

Enkelte meninger, trengs ikke og deles.

26.mai.2011 @ 12:52 i Kjærlighet 21 kommentarer

Det er faktisk èn ting som irriterer meg ved enkelte mennesker. Meninger jeg syns dem burde holde for seg selv. Det har sjokkert meg opptil flere ganger, og kommet fra enkelte jeg aldri hadde trodd kunne si slike ord til meg. Etter ulykken til Marius, var jeg relativt ofte på ulykkesstedet. Helt til snøen la seg, var det alltid et lys tent. Om ikke jeg fikk tid til å dra ut dit (40 min. per vei med scooter ca), tente bestefar et lys for meg. Plassen var også ofte pyntet opp med blomster. Det så veldig fint ut, men mnd. gikk, og til slutt begynte folk å kommentere det. Det syns jeg dem kunne ha holdt for seg selv. Det å få høre, at jeg kanskje ikke burde bruke så mye tid der ute lenger, og kanskje slutte å tenne lys, legge ned blomster osv, var rett og slett sårende. Jeg vet det ikke var slikt ment, men mer for å hjelpe meg å "komme meg videre". Enkelte klarer ikke å fortså det, men situasjonen er vanskelig. Og det er mer sårende å høre, enn til hjelp. 

Mange av dere er kanskje enige i det her. Men når det kommer til akkurat det punktet, er det mitt valg. Jeg må selv få velge om jeg vil dra dit eller ikke, om det så hadde vært hver dag. Jeg hadde ikke dratt dit, om det ikke var for en grunn. Det er en nærhet rundt plassen. Mye fordi hytten hans ligger like ved, hvor barndomsminnene enda består. Jeg har ikke muligheten til å dra til Skien, på graven, like ofte som jeg kunne ønske. Derfor er det lettere å dra ut ulykkesplassen og tenne et lys eller to for han der. Og legge ned noen fine blomster, mens jeg kan tenkte tilbake på alle minnene vi har sammen, kun noen hundre meter ifra. 


Det er veldig fint der nå, med liljekonvaller over alt. 

Jeg var på ulykkesplassen i går med Dorthea. Vi ryddet, og plantet en fin rose der. Det stod en der fra før, men dessverre klarte den seg ikke gjennom vinteren. Håper den som fikk liv der i går, kan klare seg gjennom sommeren. Tente selvfølgelig lys for han også. Godt å være der igjen, sist var på 17 mai. 

Tatovering?

23.mai.2011 @ 17:20 i Kjærlighet 30 kommentarer


Planen har lenge vært å få seg en tatovering. Men jeg har drøyd det veldig lenge, for å være sikker på at det virkelig er noe jeg vil ha. En venn av meg i klassen, har endret på den litt, slik jeg heller vil ha den. Bildet er litt uklart, beklager det. Men jeg er fortsatt usikker. Tenkte å gå til en tatovør, og få han til å tegne den. Og innen et par mnd, er den mest sannsynlig tatovert øverst på ryggen min/nakken. Ikke så veldig stor. Syns den er kjempe fin! Til minne om en som virkelig betydde mye, og som ikke skulle ha reist fra oss nå. Har du tatovering, hvis ja gjorde det vondt?

EDIT: Hvis du ønsker deg tatovering m. skrift og er usikker, kan du finne mye fint her! 

Fortiden har lagt seg bak en lukket dør.

23.mai.2011 @ 10:34 i Kjærlighet 9 kommentarer

Kjære Marius, det er noe du må huske.

22.mai.2011 @ 20:21 i Kjærlighet 8 kommentarer


♥ loved you once, love you still. always have, always will. r.i.p, bby. 

Don't stop believing.

20.mai.2011 @ 18:11 i Kjærlighet 12 kommentarer

Hvordan går det med deg nå, Katrine? Etter alt som har skjedd det siste året?

Regner med at det er et spørsmål flere i grunn vil ha svaret på. Man kan som regel ikke se det på meg, men jeg har det fortsatt veldig vondt etter ulykken. Det er ingen hemmelighet. Enkelte dager er lettere enn andre. Jeg savner Marius, veldig mye. Ikke en dag har gått, uten at han har vært i tankene mine. En liten hemmelighet som kanskje noen av dere ikke vil skjønne dere på, er at jeg f.eks fortsatt har godteriet vi kjøpte helgen han kresjet. Jeg har ikke klart å hive det, enda. Den ene puta som hørte til sengetøyet vi sov sammen i, siste kvelden sov hos meg, er fortsatt ikke byttet på. Men måten jeg ser på ulykken på og savnet, er forandrett. Det er forandrett til en måte, som jeg kan leve videre med. Jeg smiler og har det fint. Dagene mine er veldig fine, men når enkelte kvelder kommer og feil tanke kan plassere seg i hodet, kommer tårene også. Men jeg har ikke annet valg, enn å leve videre. Marius ville ikke ha ønsket noe annet. Og jeg håper mer enn noe annet, at jeg en dag ser han igjen. 

Om en times tid til, kommer kusinen til Marius, Rikke. En utrolig herlig jente jeg har blitt utrolig glad i. Jeg er glad jeg har henne. Vi kan snakke sammen om Marius, på en måte jeg ikke kan med så veldig mange andre. Og vi kan dele latter og ha det fint sammen. Hun var hos meg forje helg også, og nok en gang skal vi ha en fin helg sammen!


White and black. Aldri om jeg noen gang blir så brun som verken henne, eller det Marius ble. Urettferdig!

Definisjonen av perfekthet som forsvant.

25.apr.2011 @ 21:42 i Kjærlighet 9 kommentarer

Savner kjærlighet, en å være glad i og dele dyne med. Jeg savner at den gutten, er Marius. Det har jeg gjort i snart ti mnd. Jeg har skjønt at sorg er noe helt annet, enn alle andre følelser. Det går ikke over etter noen uker eller mnd. Det tar år. Nå har snart mitt første gått, og jeg er ganske sikker på at det vil gå et til. Jeg hadde virkelig en fantastisk gutt, mange andre ikke en gang kan måle seg mot.

I går kveld var jeg på hytta til Marius. Der barndomsminner blomstrer, hvor vi kysset første gangen og har gjort utrolig mye koselig og fint sammen. Både fint og vondt og endelig være der igjen. Kunne bare ønske jeg ikke var alene, savner gutten min.

Småting drar meg tilbake, hele tiden.

24.apr.2011 @ 09:32 i Kjærlighet 2 kommentarer

Da var det på'n igjen. Jeg merker nervøsiteten er der. Sist gang snudde livet mitt en helt annen vei. Men slikt skjer ikke igjen, selv om jeg har lovet meg selv og ikke ha den tanken, "slikt skjer ikke meg". Nå er det snart 10mnd siden sist. 11 juli, begynner å bli lenge siden i andres hverdag. For meg virker det fortsatt som i går. Jeg kommer til å huske den dåpen for alltid. Spessielt timene før, og ikke minst etter. Det var en av grunnene til at du dro. Hadde jeg bare vist at mamma ikke tullet. Du kunne ha lånt en kjole av henne, som hun spøket med i det vi kjøret deg til båten like før du gikk av. Rett før jeg sa hade til deg, for siste gang. Kunne noen bare forutsett det. Det er for sent nå. Det handler vel i grunn å gi et slipp fra de dårlige tidene den datoen begynte med. La fortiden være, for den kan ikke forandres. Men småting drar meg tilbake. For tiden spesielt påsken, som drar minnene tilbake til i fjord. Den påsken vi delte sammen. I dag kommer flere, dåp og kirkeklokker.

Gode venner, påskeegg og et tungt savn.

21.apr.2011 @ 23:22 i Kjærlighet 13 kommentarer

Dagen begynte helt fantastisk. Jeg våknet med verdens beste venn ved siden av meg, og hadde det kjempe koselig med han utover dagen før jeg dro hjem og var med et par venninner og noen andre folk. En herlig dag. I det jeg kom hjem døren hjemme, ventet påskeegget mamma hadde overfylt til meg. Det samme som i fjord. Jeg ba henne om å gjøre det. Det samme egget jeg og Marius fant gjemt i stuen i fjord. Et overfylt og tungt påskeegg, fult av godteri og nøtter! Et tappert forsøk på å få den samme kilene følelsen som i fjord, men den kom ikke. Noe manglet. En å dele egget med. Utrolig at en så liten ting, kan vekke så mange fortapte minner.  


Ingenting kan erstatte eller fjerne savnet og sorgen. Men en tanke som holder meg oppe og gjør meg sterk, er at uansett hva fremtiden bringer, blir ingen dager værre enn selve ulykkesdagen, siste gangen jeg så deg og begravelsen. Over hode ingenting slår de tre dagene.

Litt av den gamle teipen som mamma hadde brukt i fjord, i et tappert forsøk på å holde egget igjen, hang fortsatt på. Den samme teipen jeg og Marius dro av sammen. I underbevistheten, kan jeg fortsatt høre latteren hans i det vi åpnet egget, sammen. Jeg satt meg ned i stua, i samme sofakroken jeg og Marius delte i fjord og åpnet egget. Sukket. Noe manglet. Det var ingen ved siden av meg, til å smile og le å si "herregud, du'kanke spise alt det der. Du'hakke godt av det". I det jeg åpnet egget, falt to små daim sjokolader ut. Jeg husker mamma hadde lagt det i egget i fjord også. Jeg husker jeg og Marius lå nede på rommet mitt, i sengen og så film mens vi spiste av egget vårt og heiv det tomme daimpapiret i den ene halvdelen til egget. Det største ønsket mitt, er å få oppleve det igjen. I natt. Jeg vet at uansett hvor mye jeg vender og vrir på det, vil det aldri skje. Både påskeegget, natten og morgendagen må jeg dele alene. Han var hos meg i påsken i fjord. Verdens beste påske. Jeg savner det, og tenker mye på det i disse dager, hvor bra ting var for et år siden og hvor mye som har blitt snudd på hodet. Utrolig at tiden har gått så fort. Om jeg bare hadde hatt sjansen til å spole et år tilbake. God påske.

A part of me is dead, and in the ground.

19.apr.2011 @ 21:23 i Kjærlighet 5 kommentarer


Saw your ghost here tonight. It lingers on and I feel your life. Pulling me back to the place. But the thought of staring back at you is more than I can face. And it's a long way now, to where I used to rest my head. And it's safe and sound. If only I could turn around. There's no direction where I stand. Just dead end signs to wasted land. Hopeless nights.

Jeg hater deg virkelig sterkt.

05.apr.2011 @ 22:32 i Kjærlighet 15 kommentarer



Hvis jeg kunne slått mennesket som stjal mobilen min helseløs, ville jeg med glede gjort det. Tenkte på det her om dagen også, hvor råtten det er mulig å være?! Jeg hater virkelig det mennesket. Kunne du ikke hvertfall levert tilbake minnebrikken min, som alle filmene, bildene og meldingene jeg hadde med Marius var på? Jeg mistet så mye gode minner, takket være deg. Brenn. 

I get weaker

05.apr.2011 @ 20:44 i Kjærlighet 6 kommentarer

Utsiden virker hard, umilig å trenge gjennom. Jeg virker sterk, uknuselig. Den skjulte sannheten, er at innsiden svakt blir kuttet opp bit for bit med hjelp av små glasskår. Du vil aldri merke det, du vil aldri tro meg hvor tungt det faktisk sitter. Hver dag er et nytt skritt lenger vekk fra gutten min. Et skritt jeg ikke vil ta, prøver å hoppe over, men kommer dessverre ikke utenom. Det har snart gått et år. Et år med forandringer. Negative forandringer. Jeg våkner mer til virkeligheten for hver time som går. En ny virkelighet. Jeg er virkelig ikke den jeg en gang var. Bli kjent med meg på nytt, forandring fryder, men ikke i dette tilfellet. 

Every tear, tells a story.

29.mar.2011 @ 22:48 i Kjærlighet 14 kommentarer

De av dere som leser bloggen min fast, "kjenner meg". Enkelte dager er kjempe gode, smilet brer seg fra øre til øre og latteren er til stede i hverdagen. Andre dager, triller tårene og ting føles uoppnårlig. En slik dag er det i dag. Alt snudde på slutten av skoledagen. Plutselig var det ikke lenger en like bra dag, som solen egentlig ga uttrykk for. For å være helt ærlig, har denne dagen vært helt forferdelig. Små gode stunder har oppstått, men det negative overskriver det uten problemer. Beklager for klaging, men litt håper jeg dere tåler. 

I kveld, og i skrivende sekund, ser jeg på filmer av Marius. Gjennoppliver smilet hans, stemmen og latteren. Kunne ønske jeg kunne ha følt nærheten og varmen hans igjen. Jeg hadde trengt han nå. Og hadde han vært her, ville enkelte ting vært unngått, og alt ville ha vært mye lettere. Han kunne støttet meg, bedre enn noen andre. Kjæresten min, han skulle ha vært her. Om jeg bare kunne har ringt han.



Skulle gjerne tatt et bilde av meg selv fra skrivende stund i innlegget, med tårene har vasket vekk alt av sminken.

Det er mye som skjuler seg bak smilet.

29.mar.2011 @ 11:29 i Kjærlighet 14 kommentarer



Jeg hater meg selv for at jeg pusher meg selv videre, og ikke lar meg ta den tiden jeg trenger til å bearbeide sorgen. Svarer som regel hver gang til andre at alt er bra, når det egentlig ikke er det. Mesteparten av dem vil aldri forstå. For det største problemet som påvirker hverdagen min, er at i alle andres øyner er det lenge siden ting skjedde. Det er glemt, man tenker ikke på det lenger. I mine var det i går, jeg husker hvert sekund. Det blir aldri glemt. Med tiden vil tankegangen bli lettere og annerledes. Jeg tenker på Marius hver dag, flere ganger daglig. Det er mye som skjuler seg bak smilet. En sorg, lengsel og kjærlighet så si ingen vil forstå. Jeg har ikke ord, som kan beskrive hvor mye jeg savner han. Hvor heldig jeg egentlig var, uten å skjønne det før det var for sent. Det gjør vondt å vite, at jeg ikke har annet valg enn å komme meg videre. Uansett hvor hardt og vanskelig motgangen har vært, og vil bli i fremtiden. Jeg får han aldri mer tilbake. Sterkheten ligger i hverdagen, jeg har ikke annet valg. Livet mitt fortsetter. 

I'm getting tired and I need somewhere to begin

26.mar.2011 @ 14:52 i Kjærlighet 9 kommentarer

Jeg våknet med verdens rareste følelse. Alt var så bra, og jeg følte meg nesten litt forelsket. Det kriblet i magen, og jeg tenkte på Marius. Det var nesten så jeg kjente smilet mitt, og følelsen av sommer skinte inn vinduet. Det føltes ut som før. At jeg senere i dag skulle møte han. Det var nesten så jeg kjente kriblingen i magen, som alltid kom like før jeg skulle hive meg inn i armene hans, og endelig kysse han igjen. Jeg savnet stemmen hans, latteren og ble litt små stresset. Akkurat som om at jeg ikke hadde hørt fra han på to dager, men i dag skulle jeg endelig se han igjen. Sannheten er at det snart har gått ni mnd, og jeg vil aldri møte han igjen. Ikke i løpet av min tid på jorden hvertfall, hvem vet hva som skjer når døden inntreffer. Det eneste ønsket jeg har, er å møte Marius igjen. Bygge videre, der alt fikk en brå slutt. Jeg lukket øynene igjen, i håp om at følelsen aldri skulle forsvinne. Men jo mer jeg våknet, desto mer kom sannheten på plass. 


Påsken i fjord. Var ute å spiste pizza, som du spanderte. Savner den tiden, gutten min.

Det vil alltid være uvirkelig, hvordan noe så godt, kunne ende slik.

Et år med verdens beste gutt

24.mar.2011 @ 16:17 i Kjærlighet 12 kommentarer


Det skulle hvertfall ha vært det. I dag er dagen hvor vi hadde vært sammen i et år. Tiden har gått alt for fort, og det at ikke du er her lenger, vil alltid være urettferdig. Onsdag 24 mars i fjord, ble vi offesielt kjærester. Jeg husker det som om det var i går. Jeg var på besøk hos deg på hytta. Det var bare du og faren din der. Jeg dro rett ut til deg etter skolen. Vi hadde det kjempe fint. Jeg husker vi aldri fikk bestemt oss om vi skulle se film inne på hytta, eller i bua på utsiden. Vi bestemte oss for hytta, på barndomsrommet vi har mange barndomsminner fra. Jeg satt på fanget ditt, og spurte deg om du var kjæresten min. "Jaaa, er jeg ikke det a?" sa du og smilte. "Jo, jeg måtte bare ha en dato". Også lo du litt. Jeg er sikker på at om du enda hadde vært her, ville jeg telt ned dagene flere uker i forveien. Telefonsamtalene vi pleide å ha, ville ha endt opp med setninger som "nå er det bare 9 dager igjen, også har vi vært sammen i et år!!". "i dag er det bare en uke igjen, også har vi vært sammen i et helt år!!" og "i morgen har vi vært sammen i et helt år!!". Kjente jeg deg rett, ville du ikke skjønt hvordan jeg klarte å huske på det. "Jaja", ville du vel kanskje sagt og ledd litt. 

I mens vi var på hytta de, nyaktig et år tilbake og så på film, fikk vi melding av Martin. Typiske meldingen fra Martin "Skjer?". Vi orket ikke svare, for selv om det ikke stod svart på hvit, var egentlig det han spurte om  "Kan jeg og Dorthea komme ut en tur på hytta?". Vi fortsatte å se filmen, men i løpet av noen minutter stod de begge på døra. Resten av kvelden hadde vi fire det utrolig koselig. Det ble til minner, vi aldri mer vil få oppleve. Det er ikke det samme lenger, uten Marius. Savnet merkes stort. Jeg kunne ønske mer enn noe annet, at han fortsatt var her. At det enda var meg og han. I mine øyner, var han drømmegutten. Det vil han alltid være.

Dere kan trykke her for å lese innlegget jeg skrev et år tilbake. Savner det.

Blogg til trøst - Intervju med Dagbladet

14.mar.2011 @ 21:03 i Kjærlighet 8 kommentarer

Det har blitt sommer. 11. juli. Klokka nærmer seg ti på kvelden. To minutter på tikker det inn to setninger hos Agder politidistrikt. <<Trafikkulykke på Fie, Risør. To personer på en uregistrert crosser.>> 

Et par minutter tidligere har lyden av en akselererende hvit og grønn Kawasaki passert husene i Trollbergivka i den lille bygda Fie, vel to og en halv mil utenfor Risør. Sykkelen svinger for så å forsvinne inn på Gamleveien, den lille sløyfa som knytter Trollbergvika til hovedveien. Enda noen minutter tidligere har 18 år gamle Marius Engebretsen satt seg på den nyinnkjøpte crosseren. Bakpå sitter venninna Dorthea.

Innover den smale og uoversiktlige Gamleveien høres crosseren. En ørliten bevegelse, et lite utomoment på veien gjør at bevegelsene i styret fører Marius, venninna og sykkelen inn i et tre. Marius treffer treet direkte. Venninna blir kastet flere meter av gårde.

Så stillhet.  

Dagbladet Magasinet lørdag 11 desember 2010.
Tekst: Lars Erik Taraldsen.



Det var begynnelsen av teksen. Gripende. Intervjuet, eller hva jeg skal kalle det, er fordelt utover sju sider. Og jeg orker dessverre ikke skrive alt det. Men tenkte jeg kunne dele en smakebit med dere som gikk glipp av det, siden så mange av dere har spurt!

Livet er egentlig ganske jævelig

12.mar.2011 @ 12:09 i Kjærlighet 13 kommentarer

Jeg hater denne datoen. Jeg hater denne dagen. Den er så sterk. Tallet 12 generelt minner meg kun tilbake til den dagen du ble tatt fra oss. Folk trøstet meg at det ville komme noe positivt ut av det vonde. Noe har kommet, men jeg kunne uten tvil vært foruten det, om bare du enda kunne ha vært her. I dag har det gått 8 mnd. Og det er ingenting jeg kan gjøre for å få deg tilbake, uansett hvor mange tårer jeg griner. Det hjelper heller ikke hvor sterkt jeg savner deg, den delen av deg vi savner mest, er borte for alltid. Du lever kun i minnene og hjertene våre. Kunne ønske du fortsatt levde med oss som person også. For 8 mnd og 1 dag siden, gjorde du det. Det var den dagen du kræsjet på kvelden. Den dagen vi våknet opp ved siden av hverandre, kysset og holdt rundt hverandre. Uten tegn til at det ville være siste gangen. Husker de dagene som om det var i går. Hadde jeg hatt sjangsen, ville jeg gjort hva som helst for å endre på det ene valget, som forandrett alt.


Savner deg hver eneste dag.

Jeg tar en bloggpause. Sikkert bare i et par dager, varer nok bare til mandag. Legger datamaskinen til sides over helgen hvertfall. Merker at jeg er i veldig dårlig humør nå, og i fare for å skrive et innlegg på bloggen om hvor idiotiske enkelte er, -kun for å få sinnet mitt ut, skrur jeg den heller av.

The memory I wanna forget, is goodbye.

07.mar.2011 @ 11:14 i Kjærlighet 7 kommentarer


If I could have just one wish, I'd have you by my side.

Drittkommentarer, er fra hjerteløse mennesker.

06.mar.2011 @ 21:25 i Kjærlighet 20 kommentarer

"Ikke ta dette feil, men hvordan klarer du å være så sterk å holde deg så fint oppe, når du får så mange drittkommentarer og stygge ting på bloggen din? Ikke ta dette feil, du er en herlig jente. Men enkelte forstår ikke det, og det går jo en del rykter om deg, skjønner ikke hvordan du klarer å være så sterk å stå imot all motgang. Beundrer deg! Stå på, og aldri la dem knekke deg!"

Som oftet når stygge kommentarer dukker opp på bloggen min, er det fra mindre smarte personer som helt ærlig ikke skjønner hva dem snakker om. Enkelte har kommentert at Marius ville ha vært skuffet over meg, og andre har sagt at jeg blogger om han for oppmerksomhet. Jeg kan love dere det at om oppmerksomheten hadde vært poenget, kunne jeg skrevet mye mer som hadde fått opp lesertallet mitt på under to minutter. Personer som kommenterer usaklig, er det rett og slett ikke annet å gjøre enn å overse. Innest inne vet jeg sannheten, og jeg skjønner også at en del av dem ikke tenker lenger enn sengekanten. Sjalusi, krangling og uenigheter, har fått enkelte til å kommentere på bloggen min. For dems del funker det dårlig. Kommentarene blir oversett og slettet.

Det samme gjelder når det kommer til rykter. Folk hører en ting, og sier det videre. Neste mann bygger på historien, og slik fortsetter det i lang tid. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le av de personene, som synker så lavt. Jeg knekker ikke sammen lenger, av slike småting. Og jeg bryr meg ikke om hva folk sier bak ryggen min. Jeg vet at de nærmeste og ekte vennene mine, vet sannheten og aldri snur ryggen til meg. De som derimot kaller seg vennene mine, men alikevel baksnakker meg, burde skjærpe seg å slutte og kalle seg for min venn. Mine ekte venner, er nemlig langt i fra slik. 



Grunnen til at jeg ikke knekker sammen av slike ting lenger, er enkel. Følelsene av en liten kommentar f.eks, om hvor skuffet Marius ville ha vært av meg pga. enda en grunn som langt i fra er sann, er at de følelsene som bygger seg opp når en slik kommentar dukker opp, ikke kan sammenlignes med de jeg har kjent på tidligere. I tillegg vet jeg selv hva som er sant, og ikke. Hverdagen min består av så mange andre ting og tanker, som enkelte aldri ville ha klart å satt seg inn i. Hver eneste dag strever jeg for å komme meg videre, å innse at han virkelig er borte for alltid å klare og leve videre. Og folk som kommenterer stygt til meg, og drar med seg Marius for å såre enda mer. Kjenner i grunn verken meg så godt, eller i det hele tatt Marius. For jeg vet at de ekte vennene mine, aldri ville ha kommentert noe slik når dem "vet" hva jeg har vært i gjennom. Dem som gjør det derimot, er ikke annet enn falske og hjerteløse mennesker. Håper enkelte fikk dårlig samvittighet og følte seg truffet nå, for den andre delen sin skyld, håper jeg at spørsmålet ble svart godt nok på!

Bearbeide den vonde sorgen

05.mar.2011 @ 23:25 i Kjærlighet 11 kommentarer

Hver av oss vil en eller annen gang i livet bli påvirket av døden. Så si alle av oss, vil oppleve å miste en som står veldig nær. Dessverre noen tidligere enn andre. Og veldig mange av dere som leser bloggen min, kjente også Marius. Mens andre kjenner han bare gjennom mine ord, men kjenner seg igjen i sorgen. Og jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går med meg nå. Og jeg merker veldig mye i nærmiljøet mitt, at en del mennesker som er en del av samfunnet mitt, tror alt er bra nå. Og en del er nyskjerrige på hvordan det går med meg, siden jeg ikke like ofte blogger om Marius lenger. Hvorfor det er slik, skal jeg nå prøve å forklare. 

Grunnen er i grunn enkel å forklare, men vanskeligere å gjennomføre. En sorg, er ikke bare en tid hvor man er lei seg. Sorg kan deles inn i flere faser. Sjokket, benektelse, godkjennelse/bearbeiding osv. Jeg har ikke lenger det sjokket jeg hadde den første tiden. Og jeg har heller ikke mange kaotiske tanker susene rundt i hodet. Men hver eneste dag nå, er "lik". Jeg har skjønt at han er død. Borte for alltid, men fortsatt i minnene. Jeg prøver å godkjenne det. Noe som er lettere å si enn å gjøres. Og hver eneste dag, ligger han i underbevistheten min. Han er alltid med meg, og flere ganger daglig tenker jeg sterkt på han. Sanger, navn og ting kan få meg til å tenke sterkt på han. Enkelte plasser vi har vært sammen på og i grunn hva som helst som kan knytte meg til Marius, får meg til å tenke på han. Det jeg prøver å komme frem til, er at selv om jeg blogger mindre om han, er han like mye i tankene mine. Bare på en annerledes måte. Og et av nyttårsforsettene mine var å "snu" bloggen. Før jul blogget jeg ofte om Marius, og sjeldent om min hverdag. Fra og med 2011, skulle jeg "snu" det. Blogge ofte om hverdagen min, for å vise dere hva som holdt meg og motet oppe, og heller en gang i blandt om Marius. 

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, har flere grunner. En av grunnene, er at enkelte mennesker i samfunnet mitt ikke skjønner at jeg innerst inne har det utrolig vondt. Ikke for å klage, men det syns jeg at er lov i dette tilfellet. Urettferdig verden. Og når ting er så vanskelig som dem er, gjør det ikke ting bedre at enkelte ikke kan bruke hodet bedre, å la f.eks bagateller ligge. Men samtidig er det greit. For enkelte vet ikke hva sorg innebærer.  Andre derimot, trekker seg unna. Sårende, skuffene og vondt, men samtidig helt greit. For veldig mange av dem, vet dessverre ikke hvordan dem skal oppføre seg, hva dem skal si eller hvordan i det hele tatt trøste. Det tok meg tid å lære og respektere dette. Men jeg skrev også dette innlegget, for å være til hjelp for andre. Hvis du er i en sorgsperiode, er ingenting unormalt. Vi alle sørger på hver vår måte, og ingenting er feil. Det viktigeste er at du gjør det du føler er rett for deg. For vi må ikke glemme, at uansett hvor vondt det er, skal vi leve videre.



Jeg kan fortsette å skrive i evigheter om akkurat dette temaet. For sorg er ikke bare sorg. Det er så mye annet, og man kan knytte så mange tråder til det. Hvis dere har spørsmål ang. temaet, kan dere ikke bare spørre? Jeg vet at veldig mange har vondt for å være åpne når det kommer til dette temaet, så gjerne spør anonymt!

La meg bli i drømmene, der er vi to.

01.mar.2011 @ 12:34 i Kjærlighet 8 kommentarer

Jeg ville aldri våkne i dag. Kun bli i drømmene mine, sammen med deg. Endelig drømte jeg om deg igjen. Og endelig var det oss to. Det er lenge siden jeg har drømt om deg nå. Har savnet det.



Det var første gangen jeg skulle se deg etter ulykken. Du var forandrett, etter operasjoner. Men jeg så tydelig at det var deg, og det viktigeste var at du var her. Overlevde. Vi lå og holdt rundt hverandre lenge. Jeg kjente armene dine rundt meg igjen. Ingenting har jeg savnet mer. Vi kysset, og jeg sa at jeg elsket deg. Denne gangen sa du ikke i mot. Det var riktig tidspunkt. Alt var så virkelig. Stemmen og latteren din var tilstede, akkurat som før. 



Det rareste var når jeg våknet. Jeg ville ringe deg og fortelle deg om den rare drømmen jeg hadde hatt. At du hadde vært i en ulykke, og var hadt skadet. Men vi klarte å redde deg. Plutselig kom sannheten inn i hodet mitt og minnet meg på at alt ikke var en drøm. Du har vært i en ulykke, og overlevde ikke. Jeg kunne ønske vi klarte å redde deg. Men det er for sent nå. Jeg savner deg hver eneste dag. Og det går fort mot våren, og enda fortere mot sommeren. Da har det gått et helt år. Et helt år uten deg. En av de kjæreste jeg hadde i livet. Borte for alltid. 

Vi hadde det så fint sammen. Aldri en krangel, kun fine stunder og gode minner.

En av de beste kveldene i hele mitt liv.

26.feb.2011 @ 23:23 i Kjærlighet 6 kommentarer

Husker du den gangen jeg snek meg ut om natten for å møte deg i mørket, når du glemte tiden og jeg stod der alene? Det var like langt å gå tilbake, som å gå opp til deg på hytta. Valget var enkelt, selv om det kom til å bli skummelt å krysse veien mellom jordene. Men i enden av veien, ville jeg møte deg. Det var en trygghet, og en forelskelse som fikk meg til å gå videre. Jeg småløp opp bakken og skimtet lyset fra hytta de. Jeg la merke til at du kom i mot meg. Du hadde ingen anelse om at jeg var så nærmere, dermed gjemte jeg meg for å skremme deg. Planen min funket dårlig. Du hadde allerede sett meg. Vi gikk nyforelsket hånd i hånd tilbake til hytta. Jeg kan fortsatt høre latteren og stemmene våre. Perfekt var det. Vi tilbringte kvelden der. Morningen etter lånte jeg den røde genseren din på hjemveien. Du følgte meg ned. Det gjorde du alltid. Jeg savner de små stundene vi hadde, som ingen andre enn faren din viste om. Det var vår hemmelighet. Det var en av de beste kveldene i hele mitt liv. Jeg vil aldri glemme den kvelden. En av mange.



- ER DU FORELSKET? Jeg er også forelsket, i verdens vakreste engel.

Minnene og kjærligheten vil aldri forsvinne.

26.feb.2011 @ 15:30 i Kjærlighet 9 kommentarer

Overrasker med et innlegg. Jeg er hos besteforeldrene mine i helgen, som bor i huset vi bodde i før. Den gangen bekymringene var små og livet var en lek. Stedet som knytter de beste barndomsminnene jeg har, sammen med Marius. Det finnes ikke et sted der, uten spor fra Marius. Jeg merker tomrommet sterkere når jeg der. Samtidig er det litt deilig, å dra tilbake dit hvor fantastiske opplevelser har hendt. Dit hvor minnene ble laget. Stedet vi ble kjent, offesielt kjærester på og sov sammen de første gangene. Men også plassen, alt tok brått slutt. Det er veldig tomt der uten Marius, og savnet blir høyt merket. Jeg savner han.

Akkurat nå er jeg hos Ida, en herlig jente. Barndomsvenninne, jeg dessverre ikke ser så mye til lenger. Men koselig å endelig få litt tid sammen igjen. Vi har akkurat gått tur med hunden hennes, og mens hun lager middag til resten av familien kom den usosiale siden min frem for å dele litt oppdateringer med dere.


Tidligere i dag var jeg oppe på hytta til Marius. Lot tårene og minnene komme, med gamle sanger.


Jeg var også på ulykkesplassen i dag. Var der i går også, for å tenne et lys for gutten min.

- Flere som har ferie forresten? Hvis ja: Kos dere!

Vil dere vite noe?

16.feb.2011 @ 23:27 i Kjærlighet 9 kommentarer

I helgen var jeg ute med venninnen min, og helt ut av det blå spurte en fyr meg om jeg var fra Skien. Flere ganger. "Er du fra Skien?". Kroppen min stivnet. "Er du skiensjente?", "Hæ? Hva sa du nå?", "Er du fra Skien?". Jeg falt sammen i gråt, og gikk fra stedet. Det kom alt for brått. Koblet jo selvfølgelig over på Marius med en gang. Men i grunn var det veldig godt spørsmål å få, når jeg tenker tilbake. God natt.

Hva gjør man vel ikke for morgendagen?

16.feb.2011 @ 12:37 i Kjærlighet 3 kommentarer

Skoleballet er i morgen, og jeg kunne bare glemme å dra på det hvis jeg ikke orket skolen i dag. Dermed hadde jeg ikke annet valg, enn å dra på skolen. Syk eller ikke, det ballet skal jeg på. Jeg føler meg litt bedre i dag, heldigvis. Men jeg er fortsatt dårlig. Nå krysser jeg bare fingrene for at jeg ikke våkner syk og forferdelig i morgen. 



Forresten: Gjett hvilken farge det er på kjolen min og skoene mine som jeg skal bruke i morgen!

Det er helt sykt at du faktisk er død.

15.feb.2011 @ 21:43 i Kjærlighet 17 kommentarer

Aldri mer vil jeg se deg på hytta i Risør, i båten eller få være med deg. Aldri mer holde rundt deg, kysse deg eller bare gi deg en klem. Aldri mer skal vi snakke om alle de morsome og gøye, og kanskje litt rampete tingene vi gjorde når vi var små. Når sommeren kommer, vil jeg ikke finne deg i bua de på hytta. 

Jeg kunne fortsatt i evigheter. Det unike et hvert menneske har, er borte ved deg for alltid. De små tingene et hvert menneske bærer ved seg, som man egentlig ikke tenker over før det blir dratt vekk og du merker hvor tomt det faktisk blir. Smilet, måtene du tok hånden din og rufsett håret ditt på og ikke minst latteren. Borte.

Tatovering?

14.feb.2011 @ 20:37 i Kjærlighet 42 kommentarer

Jeg har tenkt lenge på tatovering, veldig lenge. I nyaktig 7mnd og to dager. Jeg vil ikke gjøre en feil, ved å ta tatoveringen. Jeg vil ikke angre. Det er et merke som vil henge ved meg resten av livet. Tidligere har jeg også hatt lyst på tatovering. Stjernetegnet mitt i nakken. Men for 7mnd og to dager siden, ble det valget forandret. Jeg vil ha noe som står for noe. Har en verdi. Spesielt. Derfor har jeg lyst til å ta tatovering til minne om Marius (i nakken). Ikke bare fordi han var (er) kjæresten min, men også fordi han var (er) barndomsvennen min. En fantastisk gutt, som ingen andre kan måle seg med. Ikke bare en kjæreste, da ville nok ting vært annerledes. Flere har sagt til meg at jeg ikke burde gjøre det. Ganske mange egentlig. Heldigvis, er det valget kun mitt. Og kanskje mamma, men om noen få mnd. til, er det kun opp til meg. Uansett, syns dere ikke tatoveringen var fin? Vakker, spesiell og enestående, akkurat som Marius.


Og et spørsmål til: Har du tatovering? I så fall, gjorde det vondt? Jeg er livredd for både sprøyter og nåler, så om jeg tatoverer dette, måtte jeg virkelig "manne meg opp".

My mind is on the past

09.feb.2011 @ 13:01 i Kjærlighet 5 kommentarer



We all have our time machines.

Some take us back, they're called memories.
Some take us forward, they're called dreams.
But remember, there's a part of me that will always
be in love whit you, Marius.                                                                                                 søtt/trist innlegg?

Gårsdagens uforklarlige episode

08.feb.2011 @ 22:05 i Kjærlighet 10 kommentarer

Til tider kan jeg være en ganske surette person, hvertfall under stress. Ikke alltid, men av og til. I går kveld, var en av de gangene jeg faktisk var det. Planen var å sove hos bestevenninnen min, Edina. Jeg ble hentet å kjørt bort til henne, dem ventet stresset på utsiden mens jeg løp huset rundt seks-sju ganger kun iført undertøy. Klart jeg ble stresset av maset dems, og selvfølgelig klarte jeg å glemme noe hjemme. Jeg måtte ringe Even, som var så snill som hentet meg, for å hente meg nok en gang, siden jeg glemte noe hjemme. Frem og tilbake, igjen. 

Nå over til det som faktisk skjedde: Jeg løp med skoene inn i all hast inn, selv om jeg vet mamma hater det. Det var om å gjøre å finne rettetangen min så fort som mulig. Først en runde opp på badet, også ned på det ène rommet mitt igjen (legg merke til det ène rommet, jeg har nemlig to. Et "soverom" og et med sofa, tv osv). Da kom setningen fra mamma, som viste seg å gi meg gåsehud og tårer bare få minutter senere. "Katrine, sjekk om alle dørene nede er lukket (...) Jeg syns jeg hørte en dør gå opp". Jeg tok rettetangen i hånden, klar til å gå, men tenkte over det mamma sa. Måtte nesten sjekke, i ren nysgjerrighet. Jeg kikket sakte bort mot den andre døren til rommet mitt. Åpen. Jeg gikk inn på det andre rommet mitt. Kaldt og mørkt. Det var ingen der, selv ikke pus en gang. 

Det var bare noen minutter siden jeg var der sist, max. en halvtime. Ingen andre hadde vært nede i kjelleren. Men døren jeg senest lukket for en halvtime tilbake, stod nå åpen. Det kan umulig ha vært gjennomtrekk, for ingen vinduer eller dører var åpene fra før av. Og jeg lukket den sist jeg var der, hundre prosent sikker. 

Jeg må ærlig innrømme, at tårene kom av denne opplevelsen. Ikke mye, men noen få. Jeg ville ikke ut fra rommet igjen, det var godt å være der. Trygt, men samtidig kvalmt. Følelsesladet. Det har vært så mye, etter i sommer. Det er ikke første gangen. Hvorfor, tror jeg blir et ubesvart spørsmål. 



En kort episode skjedde i helgen også. Jeg har lenge vært på leiting etter den stasjonære harddisken min, uten hell. Alle skuffer, skap og hyller er ransaket. Begge rommene er ryddet til bunns, uten hell. Alt jeg har av Marius, bilder, filmer osv. ligger på den. Jeg kan ikke beskrive hvor vondt det hadde vært å mistet den/det. Men så satt jeg i sengen, helt uten videre. Og plutselig er det akkurat som om noen sier til meg at jeg skal se i den ène skuffen en gang til. Akkurat den skuffen. Jeg gjorde det, for sikkerhetsskyld, selv om jeg allerede hadde leitet der. Men tro det eller ei, der lå harddisken min. Pussig. Vel, det ble et lengre innlegg enn jeg hadde trodd! Men nå vet dere et par av de uforklarlige episodene som har skjedd hjemme de siste dagene.

Følelsen jeg ikke vil bære på.

02.feb.2011 @ 13:29 i Kjærlighet 6 kommentarer

Savn. Det å savne en person og noe som en gang var, men som dessverre tilhører fortiden. Uansett hva du gjør, vil ingenting bli som før. Det å prøve å skyve vekk de negative tankene, og ta inn de positive. De positive tankene som forteller deg at en dag vil alt bli bra, men innerst inne vet du bedre enn noen andre, at det er en løgn. Bedre er ordet. For bra vil det ikke bli, enkelte ting vil ikke bli som før. Ting vil bli bedre, for tiden leger alle sår. Konsekvensen folk ofte overser, er at dype sår blir til arr. Det gjør virkelig vondt å bære på følelsen av savn. Det verste er at det ikke finnes noen medisin mot det. En dag av gangen, er egentlig alt man kan gjøre. 



Fikk litt inspo av Jarand til å skrive dette innlegget! En herlig gutt, jeg skal tilbringe dagen min med. Vi snakket om fortiden, og hvor mye vi så gjerne skulle endret på ting. Jeg og Jarand var en gang utrolig gode venner, men etter videregående har vi mistet så si alt av kontakt. Jeg har ikke sett han ordentlig siden i sommer, de andre gangene har bare vært "hei og hade". Dermed blir det koselig å tilbringe dagen med en av dem jeg tilbringe hele skolegangen min i Risør med!

Depresjon, hukomelsestap og slike ting man ikke vil ha.

01.feb.2011 @ 16:46 i Kjærlighet 8 kommentarer

Jeg vet ikke om jeg lenger vil si at jeg sliter med depresjon, men av og til kan det virke slik. Dårlig reaksjonsevne, tristhet, negativ tankegang, nedsatt reaksjonsevne og dårlig konsentrasjon. Lite energi, dårlig matlyst, søvnproblemer og ikke minst hukommelsestap. Listen er lang, jeg kunne fortsatt i evigheter.



Når jeg tenker tilbake på det siste halve året, husker jeg lite. Ting har blitt så ubetydelige. Jeg får aldri gjort det jeg skal. Og om noe virkelig må gjøres, blir det gjort i siste liten. Men de siste timene, har jeg virkelig imponert meg selv. Jeg har endelig fått bestilt frikort og mørkekjøringstime. Det er vanskelig å forstå for enkelte, det jeg nå prøver å forklare. Men etter ulykken i sommer, ble alt det andre i hverdagen så ubetydelig og smått i forhold. Hodet hadde ikke plass til flere tanker. For eksempel, var ofte jeg følte venninnene mine trengte ekstra støtte fra meg, uten at jeg selv følte jeg klarte å være der for dem. Utrolig trist, for jeg vet at jeg så gjerne ville gitt mer, men kroppen strittet i mot. Jeg vet ikke helt hva poenget med dette innlegget var, kanskje bare å få det ut, hvor flink jeg føler jeg faktisk har vært nå. Selv om det bare skulle mangle, men nå er det hvert fall gjort. Deilig. Skryte av seg selv av og til, må være lov.

Jeg elsker deg, uansett hva.

26.jan.2011 @ 22:15 i Kjærlighet 8 kommentarer

For hver dag, hver time og hvert minutt som går, blir fortiden vi hadde sammen lenger og lenger vekk. Over et halvt år har allerede gått. Det forandrer ingenting. Savnet er like stort. Jeg tenker på deg, flere timer daglig. Du er med meg, hele tiden. For hver helg som kommer, vet jeg at jeg møter den alene. Jeg vil aldri mer, dele dynen med deg en fredagskveld. Jeg savner å ha en å holde rundt, som holder tilbake. Jeg kan fortsatt kjenne følelsen. Når jeg legger meg om kvelden, er det siste ønsket mitt for dagen å drømme om deg. Oss to, sammen igjen. Der det sluttet så brått, som om ingenting har skjedd. Vit at jeg elsker deg, uansett hva fremtiden bringer. Det eneste jeg ønsker meg i livet, er å bli ønsket tilbake av en som ser de sidene du en gang gjorde. Og når mine sport legges i minner, håper jeg vi møtes igjen og kan bygge videre på den fremtiden jeg trodde skulle komme.



Noen tanker, måtte deles med dere i kveld. Jeg klarer ikke ordlegge hvor utrolig mye, som befinner seg inni meg. Tanker, følelser og minner. Kun jeg kan kjenne på dem, vi alle er forskjellige. Dessverre klarer jeg ikke alltid å styre dem, og dumme ting kan lett skje. Men jeg lover dere en ting, de er ikke lette å forstå. Jeg klarer fortsatt ikke å skjønne hvordan noe så fantastisk, kunne ende så galt. I hverdagene mine utenfor bloggen, ser samfunnet en jente som smiler og ler, akkurat som før. Sorgen i hjertet, kan ingen se.

Fine bilder med fin tekst og gode minner.

25.jan.2011 @ 21:35 i Kjærlighet 11 kommentarer


Goodbyes make you think. They make you realize what you?ve had, what you?ve lost and what you?ve taken for granted. They make you realize that sometimes there are no next times, no time outs and no second chances.


You don't know what you love until you lose it, you don't know what you have until it slips away, leaves you alone in the dark, takes you and tears you apart. You don't know what love is until it breaks your heart.


Saying goodbye and farewell makes you realize how much you care, how you feel, how much you will miss and how much loss you will have knowing that it will never be yours again.


The face can speak a thousand emotions but it can easily mask what the heart truly feels. Don?t be fooled for the happiest face may be masking the most hurting heart.


There are things we don?t want to happen but have to accept, things that we don?t want to know but have to learn and people whom we can?t live without but have to let go.

Et bedre sted, hvor vi kanskje møtes igjen?

22.jan.2011 @ 20:38 i Kjærlighet 16 kommentarer

Tidligere i dag, var jeg innom bloggen til Linda, hvor hun hadde skrevet et innlegg om det å tro på noe. Jeg fikk inspirasjon av henne til å skrive dette innlegget, for på mange måter, var jeg enig med henne. 

Jeg velger å ta for meg kristendommen som eksempel. Når livet er over, kommer du til himmelen. Hva er egentlig der oppe? Ingenting, mener du kanskje svaret er. Skyer, luft og ikke minst en utrolig utsikt, etter det kommer verdensrommet. Det er mange som ikke tror at du kommer til himmelen. Jeg er en av dem. For jeg tror ikke vi kommer til å sitte på en sky med vinger på ryggen, å kikke ned på dem man gjerne skulle hatt litt mer tid med.

Min tolking av himmelen, er kanskje litt annerledes enn mange andres. Jeg tror nok jeg har tenkt mer på det, enn de fleste av vennene mine. Hvis jeg reflekterer tanken om himmelen, er det et sted hvor solen alltid skinner, ingen fattigdom eller krig. Himmelen er altså et felles ord, for et bedre sted. Hvor det stedet er, vet jeg ikke. Det vet ingen.



Det tror jeg på. Og jeg er enig med Linda, at det å tro på noe, er viktig. En styrke. Jeg tror det hadde vært vanskeligere for meg, å trodd at når livet er over, har slutten kommet. Mennesker har energi, og energi dør aldri, den går bare fra en form til en annen. Men hva med sjelen, som inneholder de unike verdiene et hvert menneske har? Jeg tror, at sjelen går videre til et bedre sted. Et sted, hvor kanskje vi levende allerede er. Vi vet ikke hvor det er, derfor er nok himmelen et felles ord. Der solen alltid skinner. Ganske vanskelig tema å ta opp, men hvis man har mistet en som stod veldig nær, har det for min del hjulpet å tro at kjæresten min har det bra nå, uansett hvor han er. Kanskje han kan se meg, høre meg og til og med fortsatt le av de dumme tingene jeg av og til gjør. Kanskje vi en dag møtes igjen, når det er min tur.

Til minne om verdens beste gutt.

18.jan.2011 @ 22:08 i Kjærlighet 33 kommentarer

Veldig mange av dere spør hva som skjedde med Marius, uten hell med svar. Jeg orker rett og slett ikke som oftes å svare. Jeg mener dere heller kan rote litt i arkivet, men alle tenker kanskje ikke på det. Derfor, tenkte jeg å lage et innlegg om Marius, som kan være til minne om han. Innlegget putter jeg i menyen min slik at en hver nyskjerrigper kan klikke seg inn, å skjønne hva som ligger bak. Dette blir nok et lagt innlegg, så creds til dere som leser alt. Innlegget handler tross alt om et eventyr, jeg gjerne vil oppleve igjen, men som dessverre tok slutt alt for brått. 

Jeg og Marius, var (er) barndomvenner. Vi hadde kjent hverandre lenge, og var som to dråper vann i barndomsårene. Vi fant på mye, som ble minner kun jeg og han delte. Han var uten tvil en av de beste, og nærmeste vennene jeg hadde når jeg vokste opp. Der jeg bodde før, hadde han hytte like ved. En hytte, han tilbringet mye tid på. Det er den vakreste plassen i lille Norge. Den bærer en kjærlighet med seg, som dessverre ble til et stort savn 12 juli 2010. 

På slutten av barneskolen, flyttet jeg vekk fra den lille pærlen på Sørlandet, og inn til byen. Risør. Jeg fikk ikke sagt hade til Marius. Ukene, måndene og årene gikk. Jeg savnet han, og en dag var jeg bestemt på å få han tilbake i livet mitt. Den samme tanken hadde jeg tenkt flere ganger før, uten å gjøre tanker til virkelighet. Jeg turte ikke. Den dag i dag, angrer jeg på at jeg ikke tok kontakten tilbake tidligere. Sommeren 2009, turte jeg det. Jeg fikk Marius tilbake i livet mitt. Vennskapet ble bedre og bedre, og til slutt, ble vennskapet til forelskelse. En forelskelse, jeg aldri kommer til å glemme. Vi ble kjærester, og livet var virkelig en dans på roser. 

Marius var en gutt som var glad i livet. Han likte det naturen hadde å by på, han likte spenning og var av dem som tok ting som dem kom. Han stresset ikke. En dag om gangen. Livet til Marius, vil jeg tro var ganske bra. Han hadde en bra jobb, men utrolig godt betalt. Og det viktigste, han likte jobben sin. Han hadde den beste familien du kan tenke deg, og venner som aldri lot humøret være dårlig. Han hadde kjæreste, fremtidsplaner og lysten på livet. Han var unik, og en gutt som han må du lete lenge etter. 

I sommer (2010) pratet han om å kjøpe seg en crosser, noe han ønsket seg. Selvfølgelig, de fleste gutter syns slikt er gøy. Jeg skjønner at han ville ha det, leke seg litt med den om sommeren. Men akkurat nå, kunne jeg ønske han aldri hadde kjøpt den crosseren. Det var akkurat det valget, som førte til ulykken. Han og en annen, skulle bare ta en liten søndagstur før turen hjemover fra hytta ventet. De kjørte av gårde, på veien i den lille sørlandsperlen. Kun en av dem, kom tilbake fra den turen. Kampen ble for tøff for Marius, og han sovnet inn 12 juli 2010. Det var en hindring i veien, som forutsaket at dem kjørte av veien. 



Det var litt kort fortalt, men jeg kommer nok til å fylle på innlegget etterhvert med mer tekst og bilder. Nå skal det bare på plass i menyen min. Nå kan hvertfall folk som ikke har fulgt bloggen min siden ulykken, skjønne litt mer. Jeg kan skriver uendelig mye mer, og uendelig mye har jeg også skrevet allerede. Så hvis du vil vite mer, les innlegg fra hver eneste dag siden ulykken, "kjærlighet" under kategoriene mine.

Man vet aldri hva fremtiden byr på.

12.jan.2011 @ 12:22 i Kjærlighet 10 kommentarer

Akkurat i dag er det et halvt år siden Marius tapte kampen mot døden. For seks mnd. tilbake, var jeg i Oslo akkurat nå. Vondt å tenke at tiden har gått så fort, men savnet enda er så stort. Det vil det nok være i lang tid fremover også. Som jeg nevnte raskt i går, skulle klassen min på "møte" med trygg trafikk i dag. Det gikk greit, selv om det var veldig tungt. Og når jeg hadde så gode venninner der, som holdt rundt meg og selv felte noen tårer, klarte jeg umulig å holde inne mine. Mye av det som ble sagt, traff utrolig såre punkt. Men det er viktig, for selv om jeg har mistet kjæresten min, gutten jeg skulle gjort hva som helst for å få tilbake, men som dessverre ikke lar seg gjøre, kan jeg miste fler. Det kan skje hvem som helst. Selvfølgelig skal man ikke tenke slik, men man vet aldri hva fremtiden byr på. Og det er nettopp derfor det er så viktig å være forsiktig i trafikken, og ikke ta sjanser. Derfor vil jeg gi all skryt til trygg trafikk, som arrangerer slike møter med skoleelvene og forteller historier ++. Kanskje til og med dere som har lest bloggen min, helt siden ulykken, også har lært noe? Flere av dere har sagt det til meg, og det er jeg kjempe glad for! 

Blogger fra en av de andre i klassen sin datamaskin. Kjedelig innlegg uten bilder, men jeg må jo oppdatere dere!

Be strong

11.jan.2011 @ 10:55 i Kjærlighet 10 kommentarer

Det er så uvirkelig å tenke, at for akkurat et halvt år siden var det deg og meg. Vi var sammen, for siste gang. Vi lo og smilte, uten å vite at natten som var i vente var fylt med tårer. Det er akkurat et halv år siden, jeg så deg for siste gang. Holdt rundt deg, kysset deg.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg i dag, med tanken i bakholdet av det allerede gått et halvt år. Alt som ikke kunne ha vært bedre, som dramatisk ble knust. Uvirkelig. Alt lærerene sier, går inn det ene øret og ut det andre. Humøret er også dårlig. Det verste er nok alt presset rundt meg, men jeg håper bestevenninnen min kan sove hos meg i natt. Og i morgen på skolen, skal vi på sykehuset. Jeg gruer meg utrolig mye. Vi skal på trygg trafikk, sammen med ambulanse, politi, leger fra akuttmottaket og div. andre. Bare det å se en ambulanse eller å høre sirener, gir klump i magen. I morgen skal vi faktisk gå inn på temaer om fart, ungdommer som omkommer i trafikken osv. Det går under et så sårt tema for meg. Og at vi skal dit, 12 januar, hvor det akkurat er et halvt år siden Marius døde, kunne ikke vært dårligere planlagt. Aldri om tårene kommer til å holde seg inne i morgen. Savnet etter kjærligheten, er for stor. Men jeg skal holde meg sterk, uansett hvor umulig oppgaven kan virke. Heldigvis har ingen spurt om det er noe i veien. Et spørsmål, som egentlig bare gjør alt verre. Tunge dager.

Et halvt år siden vi delte dyne for siste gang.

11.jan.2011 @ 05:49 i Kjærlighet 14 kommentarer

Skrevet 10 januar 22.30.

Mange reagerer på at jeg "fortsatt" teller datoer, etter hvor lenge siden det er kjæresten min døde. Hvis man snur synspunktet, gjør man som regel akkurat det samme når man er sammen med noen. Derfor ser ikke jeg det unormalt, å "telle" mnd etter at Marius gikk bort. Jeg gjør det ikke med vilje, men den sterke episoden jeg var knyttet til i sommer, holder fast ved de datoene automatisk. Jeg husker det som om det var i går. Det var en lørdag 10 juli, hvor jeg tidligere hadde jobbet på dagen. Etter jobb var jeg med noen venner, og jeg møtte Marius og kompisen hans kjapt i byen. Jeg dro videre opp til venninnen min, og fikk melding av Marius senere på kvelden at han satt seg i båten sin, klar til å kjøre over til byen, for å sove hos meg. Jeg hoppet på scooteren, og kjørte ned til byen for å møte han. Jeg gledet meg. Endelig skulle jeg dele dyne, med gutten min igjen. Vi gikk litt rundt i byen, møtte noen venner, leide film og kjørte hjem. Han tok båten, mens jeg kjørte scooteren langs kysten ved siden av. Jeg kan fortsette å forklare i detaljer helt til han dro neste morgen. Hvordan det regnet når han gikk ut av bilen, etter at vi hadde kjørt han til båten for å innta hjemreise. Det fine smilet hans, hadeklemmen og kysset. Lite viste jeg om at akkurat der og da, var det siste gangen. 10 juli var siste natten jeg klamrett meg inntil kjæresten min, holdt rundt han og ba han sove godt. Uten å vite, at i løpet av de neste timene, ville han sovne igjen. For alltid. Et halvt år har gått. Jeg savner han like mye. 

En litt spesiell nattavideo

07.jan.2011 @ 23:50 i Kjærlighet 26 kommentarer

Nå har jeg holdt på å lage en liten film til minne om Marius, satt sammen av mange forskjellige små klipp. Det har jeg holdt på med i over en time nå, men det var verdt det. Nå skal jeg se videoen en siste gang, før jeg hopper i seng klar for jobb i morgen tidlig. Håper dere syns den var fin!

2010 // Året som har gått

03.jan.2011 @ 13:02 i Kjærlighet 24 kommentarer

Hvertfall deler av det. For som alle andre bloggere i disse dager, legger jeg ut litt bilder fra året som har gått. Egentlig, var jeg ikke så keen på å gjøre det, men så lenge dette har vært et år jeg aldri kommer til å glemme det, hang jeg meg på bloggtrenden som så si alle andre bloggere. Forskjellen er at jeg valgte å ta mitt år med Marius. Derfor har jeg droppet alt annet. Mitt 2010 er fra januar til juli. Ingen happy ending, slik det burde ha vært.

Januar.

Jeg var nyforelsket, og sov hos Marius for første gang. Jeg var med han i Skien med vennene hans, og koset meg skikkelig! Marius viset meg rundt der han bodde denne kvelden også. Bare det å holde han i hånden på denne tiden, fikk sommerfuglene i magen min til å fly høyere enn noen gang tidligere.

Trond, bestekompisen til Marius, skulle absolutt vaske bilen en dag jeg var der, før han skulle kjøre meg til bussen. Jeg og Marius hadde ikke noe valg i å hjelpe til, selv om jeg bare knipsett bilder.


En dag jeg var hos Marius, frøs jeg veldig og han lot meg låne en genser. Genseren har jeg enda. Jeg husker jeg var så stolt, som hadde fått låne genseren hans. Derfor måtte jeg jo selvfølgelig ta bilde.

Februar.

Jeg var veldig mye Marius, nesten hver helg. På bildet over og under, var vi hos bestevenninnen min Dorthea.


Vi kysset, sov sammen og var så godt som kjærester, bare uten "dato".


Vi var utrolig mye på hytta til Marius. Like koselig hver gang. Her hadde han glemt å lukke vinduet, etter en helg hvor vi hadde tilbringt mye tid innenfor hytteveggene.

Mars.

Jeg fikk datoen min. Marius og jeg ble kjærester, 24 mars.


Vi var like mye på hytta denne mnd, og Marius gjemte seg for kameraet like mye som før.

April.

Marius holdt meg med selvskap i påskeferien. Jeg ble så glad når mamma lot han sove her flere netter, og jeg slapp å snike han inn til meg på kvelden. Her var vi ute og skulle spise pizza. Han snakker i telefonen, og jeg tar snik bilder. Det var så koselig.

Mai.

Den 24 mai var kommet, og to mnd. hadde allerede gått. Han skjønte ikke hvordan jeg klarte å huske på noe sånt, typisk Marius. Søt. Jeg hadde kjøpt t-shorte til han også, som dere ser på bildet over. Han likte den. På bildet over gikk vi på en liten tur. Vi hadde grillet, vært med venner og hatt litt kjærestetid med film og kos.


Gutten min dro til Ayia Napa denne mnd, og jeg savnet han uutholdelig mye. Han ringte meg en dag han var der nede, helt ut av det blå. Jeg ble så glad når han ringte. Flere dager uten stemmen hans hadde allerede gått, og det var rene pinebenken. En liten tåre kom når han ringte, bare for å snakke. Og som dere ser på bildet over, begynte min forandring til "blondine".

Juni.

Marius jobbet mye, jeg hadde fått jobb, men uansett hva, hadde vi tid til hverandre. Vi hadde en utrolig koselig sommer, med sommeraktiviteter som tilhører sommeren. Uflaks at mobilen min ble stjelt, for der lå enda flere bilder fra sommeren min med Marius.

Juli.

Livet var herlig. Her er det kanskje ikke verdens største hemmelighet hva jeg og Marius gjorde, men som 18åring og nesten 18åring (ehm), hører det til sommeren. Jeg kommer aldri til å glemme denne helgen, det gjør nok ikke dem jeg deler tak over hodet med heller. Men det koseligste med den, var at jeg delte seng med Marius.


Ting ble snudd på hodet. Verdens beste sommer, som ikke kunne ha begynt bedre, endte med å bli slutt på verdens verste måte. Jeg mistet Marius. Gutten som hadde latt meg virkelig nyte og sette pris på livet lenge før juletider i 2010, var nå borte for alltid.


Hvil i fred, jeg elsker deg i dag, i morgen og for alltid.

Et nytt år startet, uten deg.

31.des.2010 @ 16:44 i Kjærlighet 14 kommentarer

Kjære Marius.

I dag, er det akkurat et år siden du feiret nyttårsaften med de gode vennene dine på hyttetur. Jeg husker du ringte meg mye på nyttårsaften i fjord. Og ringte ikke du, ringte jeg. Ikke nok med det, men bestekompisen din, Trond, ringte også, med deg i bakgrunnen. Jeg var nyforelsket i deg på den tiden, og jeg hadde besøk av bestevenninnen min Sara, fra Oslo. Vi satt i sofaen min på rommet mitt, og snakket med dere. Jeg var like kry hver gang telefonen ringte, for hver gang var det deg. Det er utrolig rart at det allerede har godt et år. I løpet av den tiden vi hadde sammen, snakket vi mye i telefonen. Men en av de samtalene jeg husker best, hadde vi for akkurat et år siden i dag. "Halla, skjer a?", "drekker du ikke?" og flere andre setninger husker jeg utrolig godt. Jeg husker Trond fortalte meg hvor godt han likte meg som person og at jeg var en veldig søt og grei jente. I tillegg fortalte han at dere var ganske like på sånt, og siden han sytes jeg var søt, syntes du det også. Haha, smilet klarer ikke holde igjen når jeg tenker på momlingen din i bakgrunnen.

Tiden har gått alt for fort. Det var på denne tiden i fjord, hvor telefonsamtalene begynte å slutte med "jeg er glad i deg". Det var på denne tiden, det første kysset kom. I morgen er det januar, og et nytt år starter, bare denne gangen uten deg. Jeg gruer meg litt til måndene fremover. De innholder så mange gode minner, fra de som var året før. Jeg savner deg, Marius. Jeg har deg i tankene ekstra mye i kveld. For i kveld, legges 2010 i fortiden.


Meg og Trond, bestekompisen din. Bildet er fra i går. Vi var innom graven din.

Du er ikke glemt

26.des.2010 @ 02:23 i Kjærlighet 1 kommentar


Mye har skjedd, men du er ikke glemt. Du blir aldri glemt.

Everything will be okay in the end.

20.des.2010 @ 14:25 i Kjærlighet 15 kommentarer


Everything will be okay in the end. If it's not okay, it's not the end.

Virkelig noe å ha i bakhodet, eller? For noen av dere, er jeg kanskje stemplet med "hun som mistet kjæresten sin", for alltid. Det vil alltid henge ved meg, og jeg vil alltid være knyttet til de opplevelsene og alt som henger ved det. Og jeg skjønner at det er slik det dessverre har blitt. Jeg glemmer det aldri. Men en dag, vil jeg ta et skritt videre. Akkurat som deg. Hver dag, er et nytt skritt. Folk er utrolig dømmende, og det kommer lettere med når jeg har vært og er så åpen. Det er jeg forberett på, det er et valg jeg selv har tatt. Men jeg gruer meg egentlig litt til den dagen hvor et blogginnlegg publiseres, og jeg avslører noe nytt. Uventet. Kanskje en ny kjæreste? Vær glad på mine vegner, når den dagen kommer. Jeg er faktisk redd for at folk vil ta det feil, og nærmest bli sure på meg. Man vet aldri hvordan kommentarer, som kan dukke opp i kommentarfeltet. Men de flere av dere ønsker meg vel kun det beste? Og er det en ting jeg har lært i livet, er det at ingen skal fortelle meg hvilkene valg og veier jeg skal gå. Over og ut, siste juleshoppingen er i vente!

- DEL DINE MENINGER, HVA TROR/MENER DU?

Pass kjeften din, du vet ikke hva du sier.

19.des.2010 @ 21:25 i Kjærlighet 7 kommentarer

Det skal ingenting til for å knekke meg, selv om utsiden ser fin ut. Tårene er tørket, smilet er limt på og latteren har våknet. Men under overflaten, ligger en mørk skygge som vil følge meg til slutten. En mørk skygge, som inneholder vonde minner, harde ord og vanskelige situasjoner. Et feil ord, og du kan gjøre alt mye værre enn du selv noen gang vil klare å forestille deg. Det beste er ofte å la vær å si noe, men hvorfor skal alltid det være så vanskelig for enkelte? Ting er bedre nå, men det vonde henger igjen. Det vil det alltid gjøre. Ikke la mer vondt henge seg på. Ikke sår meg mer, ikke skap bagateller. Unnskyld for alt jeg gjør feil, men ikke glem at jeg gjør så godt jeg kan. Det viktigeste av alt, jeg prøver. Ingen kan fortelle meg hvilken vei jeg burde velge i livet. La meg ta neste skritt selv. Føles den riktig, la meg gå. Kanskje vi møtes i enden?




Folk kan dømme så mye dem vil. De kan tro jeg tar ting lett, er ferdig med opplevelser som har satt dype spor i meg resten av livet og at jeg har glemt fortiden. De tar så feil. De vet ingenting. Mange av dere skjønte nok ikke så mye av dette innlegget, men jeg er sikker på at enkelte følte seg truffet.

Bilder fra i dag

16.des.2010 @ 22:14 i Kjærlighet 10 kommentarer

Som kanskje noen av dere vet, hadde Marius bursdag i dag. Han skulle hvertfall hatt det. I dag, skulle han ha blitt 19 år, hvis alt hadde gått slik vi hadde trodd. Dessverre gjorde det ikke det, og han ble bare 18 år. Utrolig trist. Jeg klarer ikke å ordlegge det. Siden han hadde bursdag i dag, dro veldig mange inn til graven hans. Det var utrolig mange lys, venner og familie av Marius der. Koselig, men tungt. Og under kommer bilder fra dagen.


Se så fint. Så mange lys og kjærlighet, selv etter nesten et halvt år.


Happy Birthday.


Det er rart det der ved døden, hvor mye det faktisk kan påvirke og forandre et menneske for alltid.


Det betydde mye for meg at bestevenninnene mine ble med inn. Selv om hun ene ikke kjente han.


Jeg prøvde å ta bilde av alle tre fra forsetet på vei hjem til Risør igjen. Bestekompisen til Marius kjørte oss hjem til døra, utrolig koselig og snilt gjort.

Spesiell bursdagsgave

16.des.2010 @ 00:06 i Kjærlighet 6 kommentarer

For første gang i hele mitt liv, gir jeg en bursdagsgave jeg aldri har gitt noen tidligere. Utrolig uvirkelig. Om noen timer til, er jeg på vei inn graven til Marius sammen med bestevenninnene mine. Jeg både gruer og gleder meg. Det positive er at jeg kommer til å møte utrolig mange, som jeg har savnet virkelig mye. Det kommer til å bli godt å holde rundt dem igjen. Samtidig gruer jeg meg veldig mye, fordi det trossalt er Marius sin bursdag. Kunne ønske han var der med oss, og kunne oppleve denne dagen. Vi alle kommer til å være så nærme han i morgen, men alikevel flere universer unna. Jeg klarer ikke sette ord på det. Det er så trist, men dessverre slik det er. Verken jeg eller noen andre, kan forandre på fortiden.


Klokken har rundet tolv, og datoen har forandret seg fra den 15, til 16. Det er bare en siste ting å si nå: Gratulerer med dagen din, Marius. Ses snart. Alt som er på bildet over, skal du få. Pluss en liten ting som det er innrisset "happy birthday" i, en hjerte krans (glemte å ta den med) og et kort.

Ikke egoistisk, bare ærlig.

15.des.2010 @ 12:40 i Kjærlighet 13 kommentarer

Den siste uken, har jeg hatt det veldig bra. Og det unner jeg meg selv, faktisk. Ikke for å være egoistisk, men jeg syns jeg fortjener det. Jeg syns jeg skal bli bedre til å sette av litt tid til meg selv, oppleve ungdomstiden og rett og slett bare leve i nuet. Jeg skal ikke legge fortiden og alt som har skjedd bak meg, men heller ta det med meg videre i livet som en erfaring og et stort minne. For selvsagt, vil alt det harde jeg har vært/er oppi aldri bli glemt. Aldri. Men som mange har fortalt meg, kan ikke jeg slutte å leve. Jeg må videre, og ikke glemme meg selv. Så hvorfor ikke prøve å fortsette videre, som den glade jenta jeg egentlig er? Og kanskje, vil en annen gutt se de gode sidene ved meg en dag. Kanskje noen allerede gjør det?

Jeg er lei av å tørke tårer, søvnløse netter og depresjoner. Men det var ikke noe jeg kunne styre selv. Og det kan jeg ikke nå heller. Men den siste uken har jeg smilt, sovet godt om nettene og vært på godt humør. Det har vært veldig deilig, og jeg er sikker på at dem jeg holder meg til i hverdagen også syns det. Jeg vet ikke om det bare er akkurat nå, eller om det vil vare. Jeg regner med å få vanskelige dager som virkelig er tunge. Men kjære blogglesere, ting er mye lettere. Det er fortsatt veldig trist og vondt, men på en annen måte. Det er ikke det sjokket lenger. Heller noe i nærheten av forsoningsfasen. (Sorg kan deles inn i mange faser, og der jeg mener jeg er nå slutter man å kjempe mot det umulige. Man innser at man må leve videre med den nye situasjonen. Man innser at selvmedlidenheten bare gjør livet verre. Dette er den mest kritiske fasen, for man vender blikket fra fortiden til framtiden.) Det jeg egentlig skal frem til, er at jeg er veldig glad. Jeg smiler mye for tiden. Og jeg får litt dårlig samvittighet for at jeg er så glad, men jeg har lært at jeg ikke skal ha det. Så derfor som jeg sa: unner jeg det meg selv.



Og var det noe Marius virkelig ikke likte, var det at folk var lei seg. Jeg tror han er glad for at jeg ikke har vært så lei meg de siste dagene, og at jeg har fått frem smilet han en gang likte!

18 år og 364 dager

15.des.2010 @ 09:03 i Kjærlighet 11 kommentarer

I dag skulle vært din siste dag som 18år. I fjord, var det nettopp på onsdag du fylte 18. Jeg husker jeg ville gi deg en gave, men ikke en som var for klisje. En som viste at jeg var glad i deg, rett og slett bare en bursdagsgave. Vet ikke helt hva jeg skal si om gaven, men du ble hvertfall overrasket og glad for den! Tanken som telte. I morgen skulle du ha fylt 19år, det er utrolig hvor for tiden har gått. Nå er den borte for alltid, aldri mer en dag med deg. Det er så trist, at du ikke er her i morgen. Du vil alltid være 18år. Forever young.


Jeg skal på graven din i morgen, det nærmest jeg kan komme deg, for å gratulere deg med dagen.

Jeg håper jeg har lært dere noe.

13.des.2010 @ 10:04 i Kjærlighet 19 kommentarer

Hei! Først vil jeg bare si til dere, at jeg har hatt en fin helg. Mye av grunnen, kommer fra alle de fine ordene fra dere. Det er fortsatt rart, å se på sidene i Magasinet til Dagbladet, hvor nettopp min historie er fordelt utover sju sider. Det har vært spennende å gjennomføre dette. Utrolig flinke folk alle sammen, som har bidratt til å lage reportasjen i Dagbladet. Takk nok en gang, for at jeg fikk dele historien som har preget veldig mange av mine nærmeste fra i sommer. Håper andre kunne lære av det, og ikke ta like store sjangser i livet. Jeg har bare fått hørt fine ord, og utrolig mange har kommentert hvor fin reportasjen var, og at dem felte noen tårer. Rørende.

Over til en annen ting, i går fikk jeg ryddet utrolig masse. Rommene mine har aldri sett bedre ut, selv om det enda er litt igjen. Jeg har også funnet laderen til kameraet mitt, og ladet det helt opp. Så dere får se bilde av skoene mine og den nye jakken siden, og ikke minst den "lille" julegaven til meg selv!

Det var så uvirkelig.

11.des.2010 @ 12:56 i Kjærlighet 25 kommentarer

Det første jeg gjorde når jeg våknet, var å dra på butikken med mamma. Flere eksemplarer av Dagbladet ble kjøpt inn. Det var så uvirkelig å bla opp på sidene i Dagbladet Magasinet. Der var jeg. Flere sider. Jeg små løp fra butikken og ned på biblioteket for å lese alt sammen. Tårene kom, og sminken var utover kinnene mine. Uvirkelig. Dagbladet Magasinet er fortsatt i salg, og hvis du vil få med deg intervjuet som er fordelt utover på sju sider, løp og kjøp.

Senere i dag skal jeg være med noen venner, og jeg gleder meg til å få tankene på andre ting. For akkurat fem måneder siden i dag, våknet jeg ved siden av Marius for siste gang. I dag er det fem måneder siden gutten min kræsjet. Og i morgen, er det fem måneder siden han sovnet inn, for alltid. Urettferdig. Det er fortsatt uvirkelig, kunne ønske han enda var her med meg. Savnet er utrolig stort. Jeg savner han mer og mer, for hver dag som går.


Til torsdag kommer jeg inn til deg, igjen, gutten min. Jeg savner deg.

Overraskelsen; Jeg er i Dagbladet i morgen

10.des.2010 @ 13:22 i Kjærlighet 9 kommentarer

Det var overraskelsen, for i morgen kan dere nemlig lese fire-fem sider om meg i Dagbladet Magasinet. Jeg har blitt intervjuet, og dette har vært en "hemmelighet" for det offentlige i tre måneder. Dagbladet Magasinet har 760 000 lesere, og det er fortsatt uvirkelig at nettopp jeg skal være trykket på flere av sidene dems i morgen. Ifølge en kåring tidligere i år ble magasinet kåret til årets beste europeiske magasin på design og fikk med seg hele åtte priser. Det har vært kjempe gøy og vært i kontakt med alle dem som har hjulpet til, og i morgen kommer altså resultatet! Spennende!

Hvis dere er nyskjerrige på hvorfor jeg er i Dagbladet Magasinet, må dere løpe på butikken i morgen. Jeg både gruer og gleder meg. Mer om det i morgen, slik at jeg ikke avslører for mye. Så, kjøp dagbladet i morgen folkens!

Trafikken, den store portalen til døden.

08.des.2010 @ 21:10 i Kjærlighet 21 kommentarer

Vi fikk i skoleoppgave å skrive en argumenterende tekst. Jeg valgte å skrive om trafikken og døden. Helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg missforstod oppgaven litt, men her er hvertfall teksen;

I Sommeren 2008 ble det rekord for antall drepte i trafikken, spesielt for unge. Året 2008 ble det frem til desember drept 236 mennesker i trafikken hvorav 54 blant bilførere mellom 18 og 24 år, og antallet fortsetter å stige.

For enkelte er det et skremmende tall, som berører mange på landsbasis. Antallet kan virke lavt for dem som aldri har vært berørt av en trafikkulykke. Det folk glemmer, er at hvert antall består av en familie, en venneflokk og kanskje til og med en kjæreste. Døden i seg selv er et tema svært få velger å snakke om. Etter undervisningstimene i kristendom på barneskolen, legger folk flest gjerne temaet bak seg. Døden er for mange, noe som skjer når man i sine eldre dager, sovner inn etter et langt lykkelig liv. Det folk flest glemmer, er at det kan skje hvem som helst, når som helst. Ikke bare som gammel. Men hvorfor velger mange å legge døden, som et stort tema bak seg? Og hva kan man gjøre med trafikkantallet for omkommende, som ikke gjør annet enn å stige høyere?

Døden er et skremmende tema. Nært og uvisst. Det finnes ingen konkrete svar på hva som skjer etter døden, og tanken på at den kan ramme en av sine nærmeste er skummel. Derfor velger mange å legge den bak seg, til den en dag inntreffer. For alle mennesker, vil møte døden. Enten med en av sine nærmeste, eller seg selv. I dagens samfunn vet vi mye om døden, men ikke nok. Vi vet hva som skjer med kroppen, men ikke sjelen. Kroppen er et skall vi alle mennesker bærer med oss, vi kommer ikke foruten. Kroppen er noe vi kan føle og ta på. Latteren, stemmen og oppførselen, er noe vi mennesker bærer med oss innvendig. Det tilhører sjelen, og hvor blir det av den etter døden? Det er det dessverre ingen som vet. Svaret er kun basert på hvert enkelt menneskes tro og oppfatninger.

Døden er ikke vanskelig å fortutsake, det skal veldig lite til. Og trafikken har en stor skyld for slutten på flere menneskers liv. Slik burde det ikke være. Politikerne er en del av dem som mener at noe kan gjøres. Man kan sette ned fartsgrensen, ta opp flere fotobokser og være strengere på trafikkreglene, men det finnes alltid noen som velger og ikke følge dem. Det er ofte dem, som bøter med livet. Et menneske, tåler veldig lite. Det skal ingenting til. 10km litt raskere, eller kroppen i feil retning, kan være alt som skal til. Det glemmer folk, hver eneste dag. Og hver eneste dag, skjer ulykkene.

Ulykkene kommer av utallig mange grunner. Alt fra ringende mobiltelefoner man ikke får dratt opp av lommen, til hindringer i veibanene. Dessverre, er det lite som kan gjøres med disse årsakene. Mobilene vil ikke slutte å ringe, selv om det allerede er en lov mot mobilbruk i trafikken. Og hindringer i veibanene, vil alltid dukke opp.

Spørsmålet da om hva vi kan gjøre, forblir et spørsmål. Trafikken vil alltid være farlig, og et sted flere bøter med livet. Min konklusjon er at ingen vil virkelig lære farene, før dem selv har vært berørt av en ulykke. Det er feil måte å lære på, men eneste måten vi virkelig gjør det av.



- HVIS DU ORKET Å LESE HELE; HVA SYNTES DU?

Minner som aldri forsvinner

06.des.2010 @ 18:49 i Kjærlighet 6 kommentarer

Akkurat nå sitter jeg hos Dorthea. Bestevenninnen min som satt bakpå Marius i det livet til oss alle ble forandrett med en alt for tidlig slutt. Det er mange minner innenfor husveggene hennes. Og jeg kom på å tenke på flere minner i det jeg gikk bortover snøveien mot huset hennes i det mørket falt på. Alt ser plutselig likt ut, slik det gjorde for et år siden.

Jeg husket godt tilbake på en kveld vi fire var sammen. Det var en søndag på begynnelsen av nyåret, snøen dekket forsatt bakken og gradene ute gjorde deg kald over hele kroppen. Det eneste positive, var at guttene fra Skien ikke skulle hjem i kveld. Vi hadde overtalt Marius, til å bli en natt til i Risør. En annen ting vi hadde overtalt han til, var å snike han med ned til meg, selv om mamma hadde gitt meg streng beskjed om å sove alene. Men etterhvert gikk jeg og Marius bortover mot bussholdeplassen, mens jeg hadde verdens største smil rundt munnen som kom av gleden jeg hadde, som skulle få lov til å dele seng med han som var verdens beste gutt sett fra mine øyner. I det vi var femti meter unna bussholdeplassen, så vi den blå bussen kjørte rett forbi. Heldigvis fikk vi overtalt de to andre til å kjøre oss ned til byen for en hundrelapp, og vi kom trygt hjem. Dagen etter, ble de med innom en tur på skolen. Første og siste gangen.

Jeg kom også på en annen episode fra i fjord vinter, hvor vi fire skulle se på hotel cæsar og farmen. For å få se på tv, måtte vi sette oss i en av de iskalde hyttene like ved huset. Martin satt innerst i den lysebrune sofaen med Dorthea ved siden av seg, deretter kom jeg og ved min side holdt jeg i de varme hendene til gutten min, Marius, som satt ved siden av meg igjen. På vei frem og tilbake til hytta, hadde vi hatt snøballkrig og kastet hverandre rundt i snøen, noe som var en stor grunn for at vi var så kalde resten av kvelden. Jeg savner de dagene.



Alt dette, forblir minner fra en fortid jeg skulle gjort hva som helst for å få oppleve igjen. Men uansett hvor hardt jeg ønsker, kommer aldri dagen til å komme.

Don't want to let him go

05.des.2010 @ 02:03 i Kjærlighet 11 kommentarer

Okei, å blogge nå, er ikke et bra tidspunkt. Men jeg kjeder meg, og får ikke sove. At jeg tenker på Marius, er ikke uvandt. Det er helg, og hvem vet om jeg hadde vært med han nå, hvis ting hadde vært som før? Kanskje. Vi var sammen hver helg på dette tidspunktet i fjor. Jeg savner det. Nettopp det, gjør det vanskelig med vinteren i år. Den minner for mye, om det som en gang var. Om ikke mange dagene, skulle gutten min vært 19 år. Han ble bare 18. På dette tidspunktet i fjord, begynte alt. Vi holdt hverandre i hendene for første gang, kysset hverandre og sov sammen. Alt, begynte for et år siden. Akkurat nå.



Jeg begynte å tenke på en ting i stad, som fikk meg til å åpne øynene for at døden kanskje ikke er slutten. Mange mennesker mener at vi ikke kan se andre former for energi enn dem vi selv kan sanse. Dem eksisterer ikke. Ulogisk, mener jeg. Det er jo ikke sant, hvis vi tenker oss litt om. Vi alle vet at et atom kan utløse ringvirkninger, selv om vi ikke kan se det. Hva med oss selv? Et menneske trenger energi. Og som jeg lærte i naturfagstimene, betyr energi liv. Det kan forandres fra en form til en annen, men ikke forsvinne. Poenget mitt er at når et menneske dør, kan det umulig være slutten. Et menneske består ikke bare av en kropp, men utrolig mye vi levende egentlig ikke vet om. Den består ikke bare av det vi kan se, men også utrolig mye innvendig. Slik som personligheten et hvert menneske har. Vi kan ikke føle og ta på den, men vi at den er der. Og vi vet ikke hvor mange universer som faktisk eksisterer utenom vårt eget, og heller ikke hvor mange former for energi som omgir oss. Og som jeg nevnte, trenger vi alle energi. Men når vi dør, hvilken form går da energien over i? Lærdomsfulle ord egentlig, fra en person som meg. Men nok et poeng: Marius er ikke helt borte, han er her enda. Spørsmålet er bare, hvor?

Dere er så like

03.des.2010 @ 23:03 i Kjærlighet 4 kommentarer

Hvertfall på noen måter. Det er skremmende og rart, men også betryggende. Dere ligner ikke på hverandre, men personlighetene deres passer sammen. Gode og snille, som ikke vil et menneske vondt. Spillelisten din, kunne vært Marius sin. Mange av meningene dine, ville han vært enig i. Og det morsomme, er at dere begge har en måte å fikse håret på, som ingen andre har. I tillegg, får ingen "kødde med sveisen". Ikke rart jeg er så glad i deg. Men det viktig å huske deg for den du er, og ikke de sidene du har like til Marius. Jeg kan ikke sammenligne, men det er godt, at det fortsatt finnes gode og spesielle gutter der ute, selv om planen min er å holde meg langt unna dem på noen år. Jeg tror ikke jeg finner drømmegutten med det første heller, med mindre det skjer et mirakel. Jeg har bedt Marius om hjelp, og arver fra han å ta en dag om gangen, time for time. Leve livet, til siste pust. Akkurat som han. Og en ting skal du vite, jeg tror Marius hadde likt deg veldig godt, og at dere egentlig kunne vært veldig gode venner, hvis dere bare hadde fått sjangsen. God natt.



Et lite nattainnlegg som egentlig ikke hadde så veldig mening. Nå skal jeg sovne inn til rolige sanger, vanskelige tanker og tårer, mens jeg krysser fingrene for å drømme om gutten min.


Har du forresten noen rolige, søte sanger som jeg kan sovne til?

Døden kommer når du minst venter det

03.des.2010 @ 18:04 i Kjærlighet 13 kommentarer

Jeg husker deg så godt den dagen her. Den hvite singletten du hadde på under genseren din, buksen du alltid gikk med og måten du rufset håret ditt på. Smilet ditt, latteren og vannflaksen din som du bærte med deg hele kvelden. Det var en gøy, og egentlig ganske komisk kveld. Det beste med den, var at jeg fikk sove ved siden av deg, og våkne med deg morningen etter. Det samme hadde jeg gjort kvelden før.

Bildet av oss, er det nyeste og siste jeg har. Jeg får lyst til å rive deg ut av bilde, holde rundt deg å fortelle deg at jeg elsker deg mer enn noen andre skapninger på jorden. Du betyr alt. Betydde. At du er borte fra meg, for alltid, vil bli vanskelig å innse. Ofte, føler jeg at du fortsatt er her. Lysten på å gråte, er alt for stor. Men tårene kommer ikke, akkurat som om du stopper dem varsomt med hånden din. Et tegn på at du fortsatt er her, hos meg. Sammen, for alltid. Jeg kommer aldri til å gi slipp på deg. Du vil alltid leve inni meg. Det er nesten som jeg enda kan kjenne lukten av deg, som om du står ved min side.

Skryt til venner, familie og lesere

01.des.2010 @ 12:36 i Kjærlighet 7 kommentarer

I går leste igjennom statusene mine på facebook, som var skrevet før 11/12 juli. Jeg savner de dagene. For første gang, bladde jeg gjennom alle meldingene jeg hadde fått etter ulykken. Utrolig fine ord enkelte hadde skrevet. Her er to eksempler: Therese: "Kondolerer gullet mitt, jeg er så lei meg for det her! Bare ring meg når som helst hvis du trenger noen å snakke med. Du fortjener virkelig ikke å måtte oppleve dette. Jeg er her for deg! Elsker deg ♥" og Bjørnar: "Kondolerer, Tenker på deg. Vær sterk å prøv å kom deg igjennom den værste tia :( Kan ringe seinere å komme bort en tur. Sorry for at jeg ikke svarte igår, lå å sov :S Men håper du har det bra og at det kommer til å bli bedre :)"

Bjørnar dro meg med på svergietur rett etter ulykken, for å få meg med ut og tenke på andre ting. Det betydde utrolig mye. Jeg klarer nå å se tilbake på den værste tiden. Tenke over det. Det er utrolig mange, som har vært utrolig snille. Jeg kan ikke beskrive det. Små ord, som har varmet utrolig mye. Den støtten jeg har fått/har er stor. Jeg klarer ikke sette ord på hvor trygt og godt det er, å vite at det alltid er noen der for meg. En som er glad i meg, og som jeg kan støtte meg til. Bestevenninene mine og mamma, lot meg ikke sove alene på rundt to uker etter ulykken, hvis ikke det var mer. Jeg var aldri alene. Det betydde mer enn jeg noen gang kan beskrive. Skryten gjelder ikke bare vennene og familien min, men også dere. Leserene mine. Over flere tusen kommentarer, har dere kommentert. Dere har rørt meg til tårer og fått meg til å smile. Jeg hadde aldri klart dette like bra uten dere. Tusen takk, nok en gang.

Kjærlighetsarr

30.nov.2010 @ 21:14 i Kjærlighet 6 kommentarer

Jeg savner å ha en god gutt jeg kan ringe til, bare for å fortelle at jeg er glad i han. Og jeg savner å høre en gutt fortelle tilbake, at han er glad i meg og. Jeg savner nærheten, tryggeheten og mest av alt kjærligheten. Sommerfugler i magen, og lykke selv uten grunn. Jeg savner å være glad, og smile hele tiden. Jeg er lei av tårer, søvnløse netter og et savn som ingen kan stoppe.

Jeg gråter og jeg gråter, Marius. Unnskyld. Jeg vet du ikke ville det her, like mye som vi ikke ville det. Jeg kunne ønske det gikk bra. Jeg angrer på at jeg ikke dro ut til deg søndag 11 juli, kanskje du fortsatt hadde vært her med oss nå da? Jeg husker godt hvorfor jeg ikke dro. Jeg ville ikke mase på deg, eller trenge meg på. Du fortalte meg, at vi ses til helgen. Da skulle du komme tilbake til Risør, og det var ikke lenge til du skulle dra hjem. Selvfølgelig gikk det greit. Jeg fortalte deg at jeg var veldig glad i deg, du sa det tilbake. Vi la på, uten å ane at det var siste gangen vi fortalte at vi var glad i hverandre. Siste gangen vi snakket med sammen. Siste gangen jeg hørte stemmen og latteren din. Aldri mer.

Jeg kunne ønske det forsatt var meg og deg, akkurat som før. Jeg kunne ønske du fortsatt kom til meg i helgene, delte dyne med meg og holdt rundt meg. Jeg savner smilet ditt, latteren og godheten din. Du fikk meg alltid til å smile, og såret meg aldri. Aldri før, har jeg møtt en gutt som deg. Du var spesiell, og hadde en godhet som bare du hadde. Nå er den borte, for alltid. Jeg vet ikke en gang hvor du er nå. Kan du se meg? Kanskje du sitter rett ved siden av meg, og enda deler dyne med meg med armene dine rundt meg om nettene? Det blir uansett aldri det samme. Aldri.

Jeg er livredd for å minste fler. Tanken skremmer meg hver eneste dag. Jeg er redd for at fler skal trekke seg unna, fordet dem ikke orker sorgen min. Jeg trenger dem. Jeg klarer ikke miste flere.


Jeg kunne ønske jeg hadde bilder fra hver eneste dag jeg har tilbringt med deg. Hvert eneste sekund, hvert eneste smil og kyss. Jeg savner armene dine, varmen din og kyssene dine.

Hardt tilbakefall

30.nov.2010 @ 19:09 i Kjærlighet 6 kommentarer

Dagen i dag, var langt i fra bra. Den begynte egentlig med en ganske overraskende og sterk telefonsamtale, som jeg var lagt i fra forberett på. Resten av dagen, ble det alt for mange tanker og småting som bygget seg mer og mer opp. Et sterkt øyeblikk i dag, fikk meg til å spole tiden tilbake et år. Da det var meg og Marius, og snøen lå akkurat slik den har lagt seg nå. Jeg kunne se han for meg, og alt virket så ekte. I frykt for å gråte enda mer enn jeg har gjort i dag, lot jeg ikke tankene gjøre som dem ville. Men en ting jeg har vært veldig glad for i dag, er alle de gode vennene mine. Dem får meg til å smile, og tenke på andre ting da selv trodde det var umulig. Det betyr utrolig mye.

Jeg blogger ikke om Marius hver dag lenger, jeg har holdt veldig mye for meg selv i det siste. Men jeg kan love dere, at personen jeg tenker mest på i løpet av en dag, er Marius. Jeg savner han mer og mer, og jeg skulle ha gjort alt for å kjent armene hans rundt meg igjen. Men samtidig som ting er jævelig, og i bunn og grunn ikke kunne vært værre, går livet mitt videre uansett om jeg vil eller ikke. Det er utrolig at jeg skriver det, men jeg kan ikke stoppe tiden i gå fremover. Hadde jeg hatt det valget, ville jeg stilt den et år tilbake.


Grenlandsgutten min. Nydelig.

Hold rundt meg, slik du pleide.

23.nov.2010 @ 09:33 i Kjærlighet 3 kommentarer

Hvor mange tårer som trilte ned kinnet mitt i går, er uvisst. Jeg merker det er mye vanskeligere hjemme, enn i Skien. Andre vil kanskje tro omvendt. Det er lettere i nærheten av familien, vennene og nærmiljøet til Marius. Jeg trives veldig godt, sammen med dem. Det er godt og alltid ha noen å snakke med, som også har mistet Marius. Dem skjønner det mye bedre, enn alle andre. Hadde det vært opp til meg, ville jeg pakket kofferten og dratt med meg tingene mine og et telt under armen jeg kunne slått opp ved siden av graven til Marius. Lagt der for alltid.


Horoskopet mitt i magasinet mag, skriver at lykkedagen min er 16 desember. Et godt godt eksempel, på at horoskop ikke alltid stemmer. Jeg nekter å tro at "lykkedagen" min i desember, vil være på bursdagen til Marius.

Vakker

22.nov.2010 @ 11:27 i Kjærlighet 5 kommentarer

Jeg skjønner nå, hvorfor du gråt.

21.nov.2010 @ 13:24 i Kjærlighet 11 kommentarer

Jeg husker du ringte meg på moringen når jeg var på vei innover mot Oslo. Når du som alle andre, hadde fått høre om ulykken. Jeg viste ikke om jeg skulle tørre å ta den, for jeg viste at du var lei deg. Men at du skulle gråte så mye som du gjorde, forventet jeg meg ikke. I begynnelsen skjønte jeg ikke hvorfor du gråt så mye som du gjorde, men jeg skjønner det nå. Du viste det. Du viste hva som ventet meg, din egen bestevenninne skulle gjennom sorg, en følelse som ikke kunne kureres, eller noen ord kunne lette. Jeg er glad for at jeg tok telefonen den dagen, og fikk åpnet meg. Det var vondt, men verdt det. Jeg er glad for at jeg har deg, bestevenninnen mi. Selv om avstanden mellom oss den dag i dag er stor, hadde jeg ikke klart ting like bra uten deg. Ingen kan måle seg med deg. Du er den beste av de beste, som jeg aldri en gang har vært i nærheten av å diskutere med. Krangling er et fremmedord. Du kjenner meg bedre enn alle andre, og uten deg hadde jeg ikke vært like sterk. Takk for at du er den du er. Jeg elsker deg.

Siste natten, i din seng.

21.nov.2010 @ 01:48 i Kjærlighet 10 kommentarer

Jeg burde kanskje legge meg, selv om jeg ikke vil. Det blir nemlig siste natten i Skien, og jeg vet ikke når jeg kommer tilbake. Jeg skal inn hit 16 desember, men det blir bare dagstur. Jeg vet ikke, når jeg får sove i sengen hans igjen. Jeg kommer til å savne den. Jeg kommer til å savne familien hans, og den nærheten som er her. Jeg kommer til å savne alt. Jeg liker å være her, det får meg mye nærmere Marius. Det holder meg kanskje litt tilbake, men det føles riktig for meg. Og da er det greit, uansett hva andre mener. Jeg kunne ønske Marius var her med meg, akkurat nå. At jeg kunne krype under dynen tett inntil gutten min, holde rundt han og smeike han på magen. Jeg håper jeg møter han i drømmene mine.

Redd for fremtiden

18.nov.2010 @ 21:03 i Kjærlighet 5 kommentarer

Jeg må innrømme, at jeg egentlig er livredd for fremtiden. Jeg vet ikke hva den bringer, eller om jeg i det hele tatt får oppleve den. Jeg er livredd for å ikke finne en ordenlig god gutt, en jeg virkelig forelsker meg i. En som har det lille siste, som virkelig får meg til å føle meg spessiell. Og ikke minst, som bare er min. En god gutt, som liker meg for akkurat den jeg er. Og ikke vil jeg det heller, ikke andre enn Marius. Komplisert. Jeg er virkelig kjærestetypen, og jeg må innrømme at jeg gruer meg til jul. Første julen på tre år, hvor jeg ikke har kjæreste.

miss you

18.nov.2010 @ 16:55 i Kjærlighet 7 kommentarer

Var det bare en drøm?

17.nov.2010 @ 23:57 i Kjærlighet 6 kommentarer

Moren din advarte meg på kvelden før, mot den glatte trappen som ventet oss på utsiden morgen etter. Uten å tenke over det, før jeg våknet morgen etter, var det nettopp denne trappen jeg kom til å drømme om.

Jeg og den skjønne moren din, var på vei til jobb litt over sju på morningen. I det jeg små løp ut og ned trappen, falt jeg rett ned og fikk det ene trappe trinnet rett inn i ryggen. Der lå jeg, kroppen min hvertfall. Bevisstløs. Sjelen min gikk sakte ut av kroppen min, og plutselig stod jeg på asfalten igjen. Litt gjennomsiktig, men ellers akkurat som før. Foran meg stod du. Jeg tok helt av, og adrenalinet kom fort. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, gjøre eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Alt for mange ord kom ut av munnen min, på alt for kort tid. Du ba meg slappe av, tok tak med hendene dine på armene mine, slik du pleide å gjøre, og kikket meg rett inn i øynene mine. Jeg lurte på hvor du hadde vært, og hvor du var. Du meg slappe av, beklaget, og fortalte meg at du er med oss hele tiden, til og med i bilen. Jeg smilte. Plutselig forteller du meg, at jeg ikke kunne være her jeg også. Det var ikke min tur, enda. Jeg måtte tilbake å passe på moren din, som stod lent over kroppen min uten helt å vite hva hun skulle gjøre. Plutselig våknet jeg fra kroppen, og alt var som før. Jeg våknet i drømmen, og jeg våknet på ekte.

Kanskje du prøvde å fortelle meg noe i drømmen? For jeg lurer virkelig på hvor du er, og om du kan se meg? Jeg husker ikke hva jeg fortalte deg i drømmen, det er bare det viktigeste som ble husket. At du er her med oss, hele tiden. Jeg skal legge meg nå. Nok en natt, i din seng. Kanskje vi møtes i drømmene i natt også? Jeg håper det.


Kjøpte enda en liten gave til graven din.

Fy faen jeg savner deg

15.nov.2010 @ 22:41 i Kjærlighet 6 kommentarer

Den eneste tingen jeg har lyst til, er å holde rundt deg igjen å kjenne den myke og varme kroppen din. Ligge i armene dine, sove med deg å kysse deg, igjen. Jeg ønsker å høre latteren din, stemmen din og en eller annen kommentar,som kùn kunne ha kommet fra deg. Jeg ønsker å høre deg fortelle meg at du savner meg, er glad i meg eller har hatt en fin helg med meg. Jeg skulle ønske du var her. Tenk så kald du må være nå? Du var jo alltid så varm.

Ps; i still love you

14.nov.2010 @ 14:21 i Kjærlighet 7 kommentarer


http://weheartit.com, selvfølgelig.

Sengen din mangler deg

13.nov.2010 @ 23:34 i Kjærlighet 4 kommentarer

Om få minutter, krabber jeg godt under dynen din, nok gang uten deg. Alene. Det er det jeg er. Singel? Nei. Jeg har en kjæreste, jeg har deg. Men du er i himmelen, og i hjertet mitt.

Jeg kjøpte noe veldig fint til deg i dag. Noe spesielt, til graven din. Endelig fant jeg noe, bare fra meg. Fra kjæresten din. Jeg kjøpte to hvite steiner, som var trykket svensk tekst i. "kärlek" og "älskar dig". Jeg kjøpte også et fint rødt gravlys og en liten rød gravlykt. Men nå bærer benene mine ned mot rommet til ditt. Rommet vi selv har mange minner fra, fra den tiden det var du og meg. Det gjør vondt. Jeg savner å holde rundt deg, spesielt når kvelden kommer.



God natt, blogglesere. Og god natt Marius, men vi ses kanskje etterpå? I drømmene? Jeg håper det.

Døden // Bilder

13.nov.2010 @ 23:11 i Kjærlighet 11 kommentarer





Jeg liker ikke døden.

Jeg savner deg, kjæresten min.

Jeg er forelsket

10.nov.2010 @ 20:04 i Kjærlighet 15 kommentarer

Du er den beste gutten jeg vet om. Ingen er snillere eller søtere enn deg. Du har det fineste smilet jeg noen gang har sett, og stemmen din er som musikk i mine ører. Jeg elsker å ligge tett inntil deg å kjenne varmen din, mens du holder rundt meg. Jeg blir aldri lei av meldingene dine eller telefonsamtalene. Å høre du fortelle at du er glad i meg og har hatt en fin helg med meg, betyr mer enn hva noen andre kunne forstått. Jeg vil aldri miste deg.



Du var den beste gutten jeg viste om. Ingen var snillere eller søtere enn deg. Du hadde det fineste smilet jeg noen gang hadde sett, og stemmen din savner jeg mer enn noe annet. Jeg savner å ligge tett inntil deg å kjenne varmen din, mens du holdt rundt meg. Jeg savner meldingene og telefonsamtalene dine mer enn noe annet. Å høre du fortelle at du er glad i meg, kan jeg bare høre i tankene mine. Jeg savner deg mer enn hva noen noen gang kommer til å forstå. Jeg har mistet deg for alltid.

Psykologen

10.nov.2010 @ 17:05 i Kjærlighet 6 kommentarer

Det stemmer, i dag var jeg hos psykologen. Det var fint å være der igjen, det hjelper virkelig. Hun ga meg noen viktige oppgaver, som jeg måtte tenke over. Noe jeg aldri har tenkt på tidligere, men det blir mellom meg og henne. Denne uken har vært veldig tom. Jeg har hatt en veldig dårlig uke, egentlig. Folk på skolen ber meg om å smile, beskylder meg for å være sur og lurer på hva det er for noe. Svaret er enkelt; jeg savner gutten som gjorde livet så bra. Savnet er for stort, men det vil aldri dem skjønne.

Snøen har lagt et tynt lag over hele kysten i dag, og vannet har blitt til is. Akkurat glatt nok til å miste balansen av. Nå som vinteren nok en gang har kommet, gjorde jeg som Marius alltid pleide. Tok på meg en tynn t-shorte og jakken hans over. En ting er sikkert, jeg fryser mye lettere enn han. Været er kaldt i dag.



- HAR DET KOMMET SNØ HOS DEG?

  • Dere kan følge bloggen min på facebook ved å søke etter den i søkefeltet på facebook. Skriv inn katrineped.blogg.no - Der kan dere få oppdatering om de nyeste innleggene og litt andre ting.
  • Grunnen til dårlig blogging, kan fort komme pga. av jobben min. Derfor står de neste periodene når jeg jobber og ikke her. Fremover er jeg på jobb mellom 28-12 oktober, etter det er det 14 dager fri og dermed full blogging igjen. Men selvsagt får dere oppdateringer så ofte jeg kan når jeg er på jobb også!
hits